Vel, når jeg nå er inne i en fin "jeg tror"-periode kan jeg jo fortsette litt til. Og la det være sagt - videre lesning er helt frivillig =) Jeg har funnet ut at jeg, og kanskje mange med meg(?), er veldig flinke til å idealisere. Når noe er lagt igjen pent et eller annet sted i fortiden begynner nemlig tannhjulene å knorke, og både handlinger, personer, forhold og ting får plutselig et nytt skjær. Og det trenger ikke være så langt i fortiden heller, kanskje begynner denne (gjerne ufrivillige) aktiviteten allerede når du står midt oppi det hele. For eksempel på en weekend med overnatting under åpen himmel - det regner og blåser, klær og soveposer er søkk gjennomvåte, maten var visst ikke så godt beregnet til en sulten gjeng på tur, og humøret er så lavt det kan falle hos samtlige - allerede før turen er over har ofte den typen ting knirket seg på plass i minnet hos meg: det var (eller er!) da ikke så ille? Og det kunne jo vært verre! Men som vi alle vet, så er det svært lite som er mer irriterende enn det siste, snusfornuftige utsagnet for en utslått gjeng med behov for selvmedlidenhet.
Men dette er jo ikke enestående. Vi kjenner vel alle til den fantastiske(?) pæreisen som var i butikkene for noen år siden, og som nå etter hvert har fått sin egen gruppe på Facebook? Og den halvt skyldbetyngede følelsen som følger av det å være fullt klar over hvordan vi har idealisert en person, eller vårt forhold til noen, ligger oss ikke så fjernt som vi kanskje kunne ønske. Gjerne kollektivt også, for eksempel søsken (i det minste min bror og jeg) har vel en gang og to blitt nostalgiske og sett tilbake med en "nåh, vi kranglet da ikke sååå mye!", når sannheten kanskje heller mer mot et giftig "her er ikke plass til oss begge!". Vel, i vårt tilfelle ble et helt land brukt som buffer, og en periode traff vi hverandre bare et par ganger i måneden. Og da hadde vi jo spart opp aggresjonen, så klart... Trekker vi paralleller til en annen type forhold som vennskap kan de føles evigvarende nettopp fordi en flytter fra hverandre og kanskje ikke kan akseptere de skillene som oppstår som det å vokse fra hverandre, men legger skylden på avstanden, at det er lenge siden sist og så videre, før vi til slutt må innse at vi kanskje ikke er helt de samme som før. Også er det selvfølgelig det eller de forholdene vi idealiserer inn i noe helt annet, som at en egentlig er stormende forelsket i noen (fungerer særlig bra med leirbekjentskaper - sjansen for å treffes igjen med det aller første er minimal, noe som gir stort spillrom til fantasien), eller en bruker evigheter på å se for seg en man har vært (mer eller mindre) hemmelig forelsket i en stund endelig skal manne seg opp til å bekjentgjøre sine følelser (eller i det minste ta initiativ til å skape et rom der det kan plass til slike bekjennelser i tidens løp). Selv er jeg nemlig en drømmer, som (dessverre? eller heldigvis?) har et ganske klart skille mellom drømmene mine og ("den andre") virkeligheten.
Vel. Det blir mye rot når et trøtt hode skal formulere seg. Men dette gjelder i høy grad også for bøker, dette med idealisering. Jeg har alltid lest mye (det er vel nesten en forutsetning for å ende opp på litteraturstudier), og som liten var jeg borti både Bobseybarna og Lykkebarna, Frøken Detektiv, Ina og Frøken Tankeløs, foruten mye rart fra bokklubber som Penny og TL. Forskjellig av Swift, Verne, Defoe og Gaarder ble det også tid til. Men det er ikke til å komme forbi at svært mye av det jeg opp gjennom årene har lest er slikt som antagelig ikke ville tåle noen gjenlesning - ikke fordi det er dårlige bøker eller noe slikt, men fordi en gjenlesning basert på min (forhåpentligvis) mer utviklede og kanskje
erfarne forestillingsevne vil kunne viske bort de opprinnelige bildene disse bøkene engang skapte i meg. Innimellom lurer jeg på om det ikke egentlig er vel så mye en
følelse som en faktisk forestilling det er vi sitter igjen med etter endt lesning - og også underveis. Det står i en artikkel vi bruker i tysken "Sind die zeiten schlecht, geht es dem Kino gut". I dårlige tider går det bra for kinoen. Etter min mening er dette noe som også gjelder for bøker (selv om det kanskje ikke er en så veldig nærliggende konklusjon å trekke i disse finanskrisetider der bokbransjen som alt annet har slitt med å holde seg på beina). Tenk om vi ikke hadde hatt muligheten til å flykte fra virkeligheten av og til, tenk om vi (jeg) som barn ikke var blitt kjent med personene hos Anne-Cath. Vestly, Eugenie Winther, Jules Verne og Astrid Lindgren? Jeg tror nok hun hadde rett, Astrid, når hun sa at
"En barnfom utan böcker, det vore ingen barndom. Det vore att vara utestängd från det förtrollade landet, där man kan hämta den sällsammaste av all glädje." Jeg tror.
