Hybelmat

Noen gonger e d bare ikkje aktuelt å laga mat. D e når du e sjuk. Når du bare e dausliten. Eller når du komme hjem kjempesulten, og egentlig har lyst å laga deg no, men bare e nødt te å få gjort nåke som har vore utsatt for lenge allerede før du glømme d, og dei du dele kjøkken me tilfeldigvis komme him i mellomtiå. Og når du då plutselig blir sittanes i telefonen ein times tid, så forsvinne fort den litle matlagingsåndå som faktisk va der ei stund. Eg vil me detta slå et slag for Grandiosa Ekstra tynn med Marinert kylling - den einaste grandisen som itte mi meining faktisk kan utgjør ein heil middag heiltsjøl, uten at du lure på ka d va for no fykkstoff du putta inn som egentlig bare smakte sånn halvveis noe som kanskje konna minna om mat. Men merk at detta gjelde viss grandisen e dagens middag - ellers e de jo ok...

...og gjett kim som har kaka ;o)

Status

Det er lite som spriter opp en lang dag med lesing som å se ei måke leke 'Kongen på haugen' (eller taket, da) på nabohuset. Om skjæra som ble puffet rundt faktisk var med på leken er ikke godt å si, men den fløy ihvertfall over til neste hus etter å ha blitt forfulgt av måka uansett hvor på taket den forsøkte å sette seg. Da den slemme måka fløy vekk varte det imidlertid ikke lenge før skjæra var på plass igjen. Betyr det at jeg har utsikt til områdets "place-to-be" for fugler?

Sjarmen med studenthybel

En av de hyggelige tingene med studenthybler er at en aldri vet hva slags mennesker en plutselig deler bolig med. Når en flytter inn får en nøkkelen og en forklaring på hvordan det er lettest å komme seg dit - ikke et ord om det vedkommende som eventuelt viser seg å bo der. I fjor viste det vedkommende seg å være en noe minimalistisk, afrikansk-inspirert svenske. I år er det jeg som er det vedkommende noen kommer til å flytte inn til. Ikke for det - det har så vidt jeg har fortstått ut i fra måten ting kom og gikk på allerede vært noen som har flyttet både inn og ut. Men i dag, da jeg kom hjem fra jobb var lyset på og dusjen brukt, vinduet åpent, det lå en gryteklut på benken og pizzaesker i søpla. Altså har noen fått nøkkel, og har muligheten til å komme og gå som de vil. Men selv om dette mennesket antakelig kan gjette seg til ganske mye ut i fra de tingene jeg har liggende (tenk bare på hvor mye kjøkkenskap og baderomshyller faktisk sier om folk!), er det egentlig ganske forstyrrende å ikke vite noen ting om den som kommer til å flytte inn her (eller kanskje allerede har flyttet inn?). Jeg gjetter for øyeblikket på at det er en gutt. Nøyaktig hvor dårlig jeg er til å gjette vil bli utdypet ved en senere anledning.

Hvordan har det seg forresten at det liksom ikke merkes at det er kaldt fordi vinduet (mitt denne gang) står åpent før gradestokken nærmer seg atten inne?

Eg er heldig. Heldig som har så mange venner som tenkjer mange lure tankar. Og som er villige til å dele tankane med meg. Eg er endå heldigare fordi mange av vennene mine tenkjer på andre, på dei som har mindre eller dei som har det vanskelig. Sånn som Ida, når ho skriv om Dei små tinga. Eller Kristina, som engasjerer seg i saka om oljesandboring (imellom mykje anna), eller Serina som alltid har sett på menneske som noko ein skal (eller i det minste forsøke å) forstå. Eg er glad i dykk, som alltid viser meg nye måter og nye ting eg må sjå =)

Hva skulle vi gjort uten nettaviser?

I 1976 — da interessen for krim for alvor skjøt fart i Norge — utga det litterære tidsskriftet Basar et eget nummer om kriminallitteratur, blant annet med Kjartan Fløgstads etter hvert klassiske essay «Den dialektiske detektiv». Her ble 15 norske forfattere bedt om å nevne sine fem favoritter. Mange nevnte Chandler, Hammett, Sjöwall & Wahlöö, Simenon, Conan Doyle og så videre. Men ikke Georg Johannesen. Han svarte slik:

«1) Verdenshistorien.
2) Første Mosebok.
3) Kong Ödipus.
4) Den amerikanske uavhengighetserklæringen.
5) Dagsrevyen v/Bjørn Egil Eide.»

Hentet fra Dagbladet kultur.
http://www.dagbladet.no/2009/07/15/kultur/litteratur/krim/krimlitteratur/krimromaner/7209897/