I Couldn't Help but Wonder...

Noen ganger føler jeg meg som Carrie Bradshaw. I dag var det den første virkelige vår(følelse)dagen, Tom Jones med "Unchained Melody", en analyse av Goethe og et glass granateplejuice som fremkalte assosiasjonen. Det er liksom bare noe med det å sitte ved datamaskinen med noe flytende i et glass ved siden av (kaffe, te, juice, whatever), og gjerne også noe å bite i, og ha et vindu til å se ut av. Needless to say sitter jeg for øyeblikket litt fast i oppgaveskrivingen og har et hode som i slike forbindelser gjerne hopper over til noe helt annet. Som forandringer. Sigvart Dagsland har en sang som heter det, en hel cd faktisk.

Forandring
bare ordet stanse pusten
drar deg itte håret uten nåde
det einaste du vett e at du må det
forandring

Jeg liker forandringer. Jeg elsker når den første snøen kommer, jeg elsker den første dagen med mild vind og varm sol, jeg elsker oppdagelsen av at gresset endelig begynner å lukte varmt, og jeg elsker når bladene blir røde og begynner å falle. Ikke fordi jeg har et Lorelai Gilmore-forhold til vinteren, ser på våren som den mest fantastiske oppfinnelsen som finnes, er et sydenmenneske av rang eller liker å pakke meg inn i så mye klær som mulig for å holde meg varm og tørr - jeg bare liker at ting endrer seg, at de ikke (for)blir de samme.

It was the best of times, it was the worst of times

Med den setningen innleder Charles Dickens sin A Tale of Two Cities, og refererer til den franske revolusjonen. Men er det ikke noe lignende med all forandring? Jeg mener, for å ta et eksempel på forandring vi alle har vært ute for en eller annen gang, hvordan var det å begynne på skolen? Tidligere hadde vi vært hjemme, eller hos dagmamma eller i barnehage, og så skulle vi begynne på skolen sammen med alle de store barna, og gjøre lekser og lære masse. Selvfølgelig var det mest kjekt (for å si det på en annen måte: i motsetning til min første dag i barnehagen forsøkte jeg ikke å stikke av da jeg begynte på skolen...), men du all verden så mye skummelt det var å forholde seg til. Som Dagsland sier, forandringer drar deg etter håret uten nåde, og om du vil være med på reisen eller ei har egentlig ikke så mye å si. Det er (jeg vet hvordan dette høres ut..) en del av livet å oppleve eller eventuelt overleve de forandringene som kommer. Og til denne "banken" av spennende (både i positiv og negativ forstand) forandringer, eller overganger om du vil, kommer det bare nye til - en vil alltid risikere å komme i situasjoner som en aldri tidligere har vært borte i, for eksempel i forbindelse med nye studier, ny jobb eller, som Carrie Bradshaw spesialiserer seg i, nye bekjentskaper. Og når vi nå har kommet tilbake til skrivingen igjen - det hadde absolutt vært spennende med en "ikke godkjent" på kvalifiseringsoppgaven min i litteratur, men det ville ført med seg en forandring i planene som jeg absolutt ikke ville vært så positiv til. Takke meg til årstidene...