Jeg tror det er en evne mange jenter har, det å drømme seg til bedre - eller i det minste andre - omstendigheter, inn i fremtiden, eller bare inn i noens armer. Gjerne noen som av ulike grunner er vanskelig tilgjengelig, eller helt utilgjengelig. En som er "for gammel", en som allerede har sagt sitt, eller en som er for langt borte. Eller kanskje er det en som allerede er en venn?
Tankene flyr, både på jobb, på t-banen, på lesesal eller ute med venner - det finnes egentlig ikke noe fristed når hodet virkelig er stilt inn. Ting som er gjort, sagt, som kunne blitt og som kanskje kan bli? Ulike muligheter for når, hvordan og hvor noe kan skje. Og hva som kunne skjedd, hvis bare... Alt blir spilt om igjen minst to ganger. Og alt på autopilot, selvfølgelig, selv har vi ingenting vi skulle ha sagt. Det verker etter noe, en liten oppmerksomhet, et lite tegn, et lite håp. Men når er det på tide å kaste inn håndkleet? Skal vi for alltid forsøke oss på de små, godt skjulte hintene, dobbeltbunnede kommentarer og så videre? Det er visst fortsatt temmelig indoktrinert at det er opp til ham å ta initiativet? Og dessuten, hvordan vil for eksempel et vennskap tåle et eventuelt fremstøt? Jeg mener, kanskje treffes en ikke så ofte som en pleide, en har det travelt på hver sin kant, med hver sine folk. Kanskje er det like bra om en bare holder fast på vennskapet, pleier det en har. Er det på tide at kvinnene for alvor tar initiativ og går for det de vil ha - eller er det bare å innse at "he's just not that into you"?
for 14 år siden
1 kommentar:
Åh, du! Du skriv så fint. Og eg tykkjer absolutt ein skal ta sjansen, og at jentene skal ta initiativ. Det gjorde eg med G! Og sjå kor bra det gjekk! :)
Legg inn en kommentar