Planlegging

Jeg liker å se på meg selv som et ganske impulsivt menneske som liker å ta "livet som det faller seg, ja ta det som det faller seg...". Men i blant kommer jeg inn i perioder der planlegging blir superviktig for meg. Jeg vil vite hva jeg skal, når jeg skal det, hvem jeg skal det sammen med, og hvorfor vi skal det. De mest intense periodene varer ikke så lenge. Men jeg merker hver gang at jeg aldri virkelig klarer å gi slipp på den der trangen til å ha en plan. Jeg tror det har litt med genene å gjøre. Med jevne mellomrom blir jeg minnet på hva jeg stammer fra, og blir stilt krav til slik ingen andre enn foreldre og eventuelt besteforeldre kan - plutselig er det noen som forventer at det skal ligge en plan bak alt, eller egentlig helst lenge i forveien for alt. Og det nivået av planlegging er jeg absolutt ikke kommet til enda.

For å berolige eventuelle bekymrede lesere først som sist: selv når jeg virkelig planlegger noe i detalj er ikke planene totalt fastlåste ;o) Jeg er for eksempel en sterk forkjemper for å være på tida - noe det er umulig å alltid være. Alle har jo sine ting som de aldri rekker - for eksempel frokost før undervisningen begynner tidlig onsdag morgen - eller undervisningen selv =p Misforstå meg rett, å ikke rekke noe/å bli stående og vente på noen trenger ikke nødvendigvis være verdens undergang (mistenker et lite smil hos de fantastiske K. og G. her, som muligens kan flire litt over at jeg som regel kommer til dem en god stund før jeg egentlig skal være der...). Men jeg mener; tenkt på hvor mye mindre stress det hadde blitt hvis alle hadde gjort som min nyeste kollega, og gitt en liten lyd hvis det er snakk om en liten lengre stund før deres blide åsyn er å skue?

Jeg liker å ha en, skal vi kalle det en "rammeplan"?, for ting som skal skje - for eksempel en dato, et klokkeslett, et mål, et ønske eller noe i den duren. Men en fullstendig, detaljert oversikt over alt som skal skje? Where's the fun in that? Jeg er den første til å innrømme at en halvveis impulstur til Sør Afrika (impuls fordi det var et tilfeldig innfall, og sms, en dag med spørsmål til min kontakt der om han ville ha besøk - halvveis fordi jeg brukte noen dager til å tenke over hvor realistisk tanken var) kanskje ikke er det mest økonomiske en kan foreta seg, men med studier, jobb og mye annet som skjer er det ikke gitt at en kan planlegge så veldig lenge i forveien. Det er bare det at en noen ganger bare må gjøre det beste ut av de mulighetene som byr seg. Og, vel, det er ikke alt det er noe poeng i å bruke energi på å planlegge, eller å tenke over før det står en halvmeter - eller kanskje en halvtime? - fra deg..