Det er litt fint med sommer.

Varmt nok til å ikke ha ørten lag med klær på seg. Fint nok til kanskje bare være glad for å være til. Frodig med gress og blomster både i hager og krukker og sprekker i asfalten. Lyst nok til at folk blir hyggelige etter den lange, mørke vinteren med skulende blikk og hissige kommentarer. Det er nemlig en merkbar forskjell på vinter og sommer i Norge, og den består ikke i at været er forskjellig. Nei, det er nemlig selve det norske folk som forandrer seg. Nå høsten kommer, og sakte glir over i vinter blir vi mørkere i blikket, og haster avgårde for å få gjort alle de viktige tingene vi har på dagens liste (som selvfølgelig er mye viktigere enn det alle de andre har på sine lister). Vi nordmenn er i det hele tatt et ganske ugjestmildt folk, særlig om vinteren. Men når så de første blomstene kommer tittende opp av snøen (eventuelt slapset), eller vi kjenner sola varmer ordentlig etter den lange, kalde vinteren, da er det som om den tiner opp folkene også, og når sommeren kommer har de aller fleste fått en så god dose D-vitamin at de begynner å smile til fremmede på gaten igjen, eller være hyggelige med de stakkars butikkansatte som ikke har mulighet til å nyte det fine været. Det er litt fint med sommer.