Døm meg etter det jeg sier, ikke det jeg gjør

Eller er det kanskje omvendt? Av og til tenker jeg at jeg helst ikke ville bli vurdert etter noen av delene. Slik som når jeg går fra deg vel vitende om at jeg nettopp har gjort en sosial blunder som antakelig sender signaler om at hun som nettopp forlot stedet ikke har fått tildelt så mye på det sosiale området. Da er det ofte viktig å "bevise" gjennom måten jeg snakker til deg på neste gang at, hey, det var egentlig ikke så kult sånn det ble sist, kan vi ikke gjøre det annerledes neste gang? Eller når jeg snakker meg vill i hodet mitt sin rare struktur, som ingen skjønner utenom meg. Jeg vet jo at det jeg egentlig ville si var både fornuftig og relevant, men visste du det?

Noen ganger er det all right å ikke helt kunne de sosiale kodene i en situasjon. Noen ganger er det all right å ikke klare å få resonnementene sine helt i mål. Noen ganger er det helt all right å bare ikke være innstilt på å fungere sammen med andre.

Det hadde bare vært så fint å kunne komme hjem en kveld og vite det at for en gangs skyld så var det deg samtalen stoppet opp hos. Det var du som ikke kom på noe å si da jeg hadde tatt en ørliten pause i samtalen for å skrive en melding og la bort telefonen igjen uten noen kommentar. Det var du som falt ut mitt i en av mine (for en gangs skyld sammenhengende) setninger. Det hadde vært fint å komme hjem og tenke at det egentlig ikke har noe å bety hvor mange ganger vi føler at vi snakker forbi hverandre eller ikke helt har samme syn på hvordan ulike situasjoner skal fungere, fordi det beste ved vårt vennskap er at vi kan være oss selv, fullt og helt, og det uten at tilstedeværelsen av andre mennesker kan endre på det vi har bygget opp.

I en sang jeg hadde på en blå kassett som liten ble det sagt veldig direkte:

Er jeg litt rar?
Synes de andre jeg er okei?
For jeg vet jo at jeg sier ting jeg angrer etterpå.
På skolen i går syns jeg Kristine så rart på meg.
Kanskje sa jeg noe, gjorde noe dumt?

Jeg blir så sliten av å være slik som andre syns er best...

Av og til kan vi føle at vi er nødt til å være på en spesiell måte, snakke om spesielle ting og tenke på riktig vis. Men vi har ingen mulighet til å møte oss selv dersom vi alltid skal fokusere på hvem vi er når vi møter andre. En gang vil du kanskje forså hvor vanskelig det er å ha et forhold til noen som ikke helt har lyst til å bestemme seg for hvordan deres forhold til deg skal være. Skal det være et hei i gangen pluss en kaffekopp i ny og ne, eller skal det være en dypt intellektuell og personlig relasjon?

Jeg vet at jeg ofte sier ting jeg helst ville holdt for meg selv. Jeg vet også at jeg gjør ting som gir meg mest lyst til å krype inn i et musehull. Men du trenger ikke å bry deg om det. Jeg vet jo at den jeg er ikke nødvendigvis blir fremstilt i sitt skjønneste lys i de øyeblikkene. Men jeg vet også at du ikke vil bli kjent med meg dersom du ikke er villig til å se forbi dem. Førsteinntrykk betyr mye, men jeg har stor tro på å gi folk en sjanse til. Kanskje kan en som virket helt håpløs forbedre seg når en kommer litt nærmere innpå. Eller kanskje kan en som virket lovende vise seg å være helt ufordragelig.

Det er en sjanse jeg er villig til å ta.

Er du?