Sen ettermiddag en stille dag på jobben. Et foredrag som skal holdes i morgen gjorde at hodet traff puta litt for sent og ble revet bort derfra altfor snart etter, da vekkerklokka ringte bare noen timer senere. Altfor tidlig når en skal stå i en butikk og leke folkekjær i ni timer senere på dagen, men oppgaven trengte de fem ekstra timene foran datamaskinen. På jobben er det stille. Alle menneskene er visst ute og nyter vårværet med sol som jeg bare fikk nytt altfor lite av på turen til jobb. Jeg gikk til jobben i formidddag, hele veien ned. Nesten en time med bare meg og sola og asfalten under føttene, med resten av verden så uendelig langt borte, men samtidig nærmere enn på lenge. Kanskje knappe fire timer på puta egentlig holder? Kanskje det er akkurat det som skal til for å holde humøret jevnt over hyggelig en hel dag når jeg bare får passelig med mat, koffein og sukker, og kontakten med überspesielle mennesker reduseres til et minimum? Jeg driver people-watching på høyt nivå der de kommer forbi i gangen, bretter ut livene sine hos frisøren eller møter en venn eller to til en matbit. Folk beveger seg forbi i gangen, noen flere ganger enn andre. De skynder seg, rusler, driler, løper. Noen kommer innom, kikker litt rundt på det vi har i hyller og på bord, kjøper noen småting. Ingen er like. Det er stille. Det spises og snakkes og diskuteres og klippes på den andre siden av gangen, frisøren bruker hårføner på noen, hun med den skarpe stemmen som skjærer gjennom alt er gått for dagen, og lydene der ute angår ikke meg, de er som av en annen verden. Nå er det ingen å holde øye med, ingen å hjelpe, ingen å kommunisere med, alt som er igjen er å betrakte verden der ute og menneskene som går forbi. En liten del av verden i et land på vei mot sommer.