The Last Leaf

Hvor mange elever har ikke en eller annen gang lest "The Last Leaf", og antagelig også skrevet en analyse av den? I vår klasse ble den en gjenganger hver høst siden, brakt på bane hver gang noen la merke til et tre som snart var bart. Og det er virkelig noe i det med allmenn dannelse i skolen (som skal gjøre oss til "gjengs menneske" -noe en av mine lærere forklarte med at vi skulle kunne holde en noenlunde intelligent samtale i gang i mer enn ti minutter så lenge også den vi snakket med hadde samme grunnlag). Noen ting går selvfølgelig inn det ene øret og ut det andre - sånn som i mitt tilfelle hvordan man regner ut sannsynligheten for å få rødt lys på to av to lyskryss i en liten by - mens andre ting henger igjen. Som "The Last Leaf". Årstall for innføring av parlamentarisme og stemmerett for kvinner. Maktfordelingsprinsipp. Summen av sidene i en trekant og Pytagoras. Det sitter en god del igjen. Og det viktigste -mye av det er ting jeg med jevne mellomrom plukker fram og bruker. Og selvfølgelig er det mange ting jeg vet at jeg en gang lærte, men har mistet, som jeg tenker det er tåpelig å ha glemt. En lærer mye rart en godt kunne vært foruten i den norske skolen. Men jammen er det mye rart en faktisk har bruke for også.

Døm meg etter det jeg sier, ikke det jeg gjør

Eller er det kanskje omvendt? Av og til tenker jeg at jeg helst ikke ville bli vurdert etter noen av delene. Slik som når jeg går fra deg vel vitende om at jeg nettopp har gjort en sosial blunder som antakelig sender signaler om at hun som nettopp forlot stedet ikke har fått tildelt så mye på det sosiale området. Da er det ofte viktig å "bevise" gjennom måten jeg snakker til deg på neste gang at, hey, det var egentlig ikke så kult sånn det ble sist, kan vi ikke gjøre det annerledes neste gang? Eller når jeg snakker meg vill i hodet mitt sin rare struktur, som ingen skjønner utenom meg. Jeg vet jo at det jeg egentlig ville si var både fornuftig og relevant, men visste du det?

Noen ganger er det all right å ikke helt kunne de sosiale kodene i en situasjon. Noen ganger er det all right å ikke klare å få resonnementene sine helt i mål. Noen ganger er det helt all right å bare ikke være innstilt på å fungere sammen med andre.

Det hadde bare vært så fint å kunne komme hjem en kveld og vite det at for en gangs skyld så var det deg samtalen stoppet opp hos. Det var du som ikke kom på noe å si da jeg hadde tatt en ørliten pause i samtalen for å skrive en melding og la bort telefonen igjen uten noen kommentar. Det var du som falt ut mitt i en av mine (for en gangs skyld sammenhengende) setninger. Det hadde vært fint å komme hjem og tenke at det egentlig ikke har noe å bety hvor mange ganger vi føler at vi snakker forbi hverandre eller ikke helt har samme syn på hvordan ulike situasjoner skal fungere, fordi det beste ved vårt vennskap er at vi kan være oss selv, fullt og helt, og det uten at tilstedeværelsen av andre mennesker kan endre på det vi har bygget opp.

I en sang jeg hadde på en blå kassett som liten ble det sagt veldig direkte:

Er jeg litt rar?
Synes de andre jeg er okei?
For jeg vet jo at jeg sier ting jeg angrer etterpå.
På skolen i går syns jeg Kristine så rart på meg.
Kanskje sa jeg noe, gjorde noe dumt?

Jeg blir så sliten av å være slik som andre syns er best...

Av og til kan vi føle at vi er nødt til å være på en spesiell måte, snakke om spesielle ting og tenke på riktig vis. Men vi har ingen mulighet til å møte oss selv dersom vi alltid skal fokusere på hvem vi er når vi møter andre. En gang vil du kanskje forså hvor vanskelig det er å ha et forhold til noen som ikke helt har lyst til å bestemme seg for hvordan deres forhold til deg skal være. Skal det være et hei i gangen pluss en kaffekopp i ny og ne, eller skal det være en dypt intellektuell og personlig relasjon?

Jeg vet at jeg ofte sier ting jeg helst ville holdt for meg selv. Jeg vet også at jeg gjør ting som gir meg mest lyst til å krype inn i et musehull. Men du trenger ikke å bry deg om det. Jeg vet jo at den jeg er ikke nødvendigvis blir fremstilt i sitt skjønneste lys i de øyeblikkene. Men jeg vet også at du ikke vil bli kjent med meg dersom du ikke er villig til å se forbi dem. Førsteinntrykk betyr mye, men jeg har stor tro på å gi folk en sjanse til. Kanskje kan en som virket helt håpløs forbedre seg når en kommer litt nærmere innpå. Eller kanskje kan en som virket lovende vise seg å være helt ufordragelig.

Det er en sjanse jeg er villig til å ta.

Er du?

Hybelmat

Noen gonger e d bare ikkje aktuelt å laga mat. D e når du e sjuk. Når du bare e dausliten. Eller når du komme hjem kjempesulten, og egentlig har lyst å laga deg no, men bare e nødt te å få gjort nåke som har vore utsatt for lenge allerede før du glømme d, og dei du dele kjøkken me tilfeldigvis komme him i mellomtiå. Og når du då plutselig blir sittanes i telefonen ein times tid, så forsvinne fort den litle matlagingsåndå som faktisk va der ei stund. Eg vil me detta slå et slag for Grandiosa Ekstra tynn med Marinert kylling - den einaste grandisen som itte mi meining faktisk kan utgjør ein heil middag heiltsjøl, uten at du lure på ka d va for no fykkstoff du putta inn som egentlig bare smakte sånn halvveis noe som kanskje konna minna om mat. Men merk at detta gjelde viss grandisen e dagens middag - ellers e de jo ok...

...og gjett kim som har kaka ;o)

Status

Det er lite som spriter opp en lang dag med lesing som å se ei måke leke 'Kongen på haugen' (eller taket, da) på nabohuset. Om skjæra som ble puffet rundt faktisk var med på leken er ikke godt å si, men den fløy ihvertfall over til neste hus etter å ha blitt forfulgt av måka uansett hvor på taket den forsøkte å sette seg. Da den slemme måka fløy vekk varte det imidlertid ikke lenge før skjæra var på plass igjen. Betyr det at jeg har utsikt til områdets "place-to-be" for fugler?

Sjarmen med studenthybel

En av de hyggelige tingene med studenthybler er at en aldri vet hva slags mennesker en plutselig deler bolig med. Når en flytter inn får en nøkkelen og en forklaring på hvordan det er lettest å komme seg dit - ikke et ord om det vedkommende som eventuelt viser seg å bo der. I fjor viste det vedkommende seg å være en noe minimalistisk, afrikansk-inspirert svenske. I år er det jeg som er det vedkommende noen kommer til å flytte inn til. Ikke for det - det har så vidt jeg har fortstått ut i fra måten ting kom og gikk på allerede vært noen som har flyttet både inn og ut. Men i dag, da jeg kom hjem fra jobb var lyset på og dusjen brukt, vinduet åpent, det lå en gryteklut på benken og pizzaesker i søpla. Altså har noen fått nøkkel, og har muligheten til å komme og gå som de vil. Men selv om dette mennesket antakelig kan gjette seg til ganske mye ut i fra de tingene jeg har liggende (tenk bare på hvor mye kjøkkenskap og baderomshyller faktisk sier om folk!), er det egentlig ganske forstyrrende å ikke vite noen ting om den som kommer til å flytte inn her (eller kanskje allerede har flyttet inn?). Jeg gjetter for øyeblikket på at det er en gutt. Nøyaktig hvor dårlig jeg er til å gjette vil bli utdypet ved en senere anledning.

Hvordan har det seg forresten at det liksom ikke merkes at det er kaldt fordi vinduet (mitt denne gang) står åpent før gradestokken nærmer seg atten inne?

Eg er heldig. Heldig som har så mange venner som tenkjer mange lure tankar. Og som er villige til å dele tankane med meg. Eg er endå heldigare fordi mange av vennene mine tenkjer på andre, på dei som har mindre eller dei som har det vanskelig. Sånn som Ida, når ho skriv om Dei små tinga. Eller Kristina, som engasjerer seg i saka om oljesandboring (imellom mykje anna), eller Serina som alltid har sett på menneske som noko ein skal (eller i det minste forsøke å) forstå. Eg er glad i dykk, som alltid viser meg nye måter og nye ting eg må sjå =)

Hva skulle vi gjort uten nettaviser?

I 1976 — da interessen for krim for alvor skjøt fart i Norge — utga det litterære tidsskriftet Basar et eget nummer om kriminallitteratur, blant annet med Kjartan Fløgstads etter hvert klassiske essay «Den dialektiske detektiv». Her ble 15 norske forfattere bedt om å nevne sine fem favoritter. Mange nevnte Chandler, Hammett, Sjöwall & Wahlöö, Simenon, Conan Doyle og så videre. Men ikke Georg Johannesen. Han svarte slik:

«1) Verdenshistorien.
2) Første Mosebok.
3) Kong Ödipus.
4) Den amerikanske uavhengighetserklæringen.
5) Dagsrevyen v/Bjørn Egil Eide.»

Hentet fra Dagbladet kultur.
http://www.dagbladet.no/2009/07/15/kultur/litteratur/krim/krimlitteratur/krimromaner/7209897/