Motivasjon...

...er noe som litt for ofte mangler i mine dager. For all del, gjett om jeg følte meg akademisk og inspirert den dagen jeg satt nærmest pal i ni timer og skrev oppgave, og bare tok en liten pause for å finne ut hva jeg vil ta master i. Men hvor er motivasjonen den dagen førsteutkastet skal leveres og drøftingen bare er på fire (forøvrig ikke drøftende) linjer? Når det kribler litt i halsen og hodet er vondt som følge av alt for mange timer foran skjerm? Når vi har snudd klokka, og det plutselig er lyst om morgenen igjen, da burde det vel gå bra å stå opp til "gammel tid" for å få gjort litt mer?

For øyeblikket vet jeg bare hvor den ikke er...

Det er rart hvordan noen ting forsvinner ut av hukommelsen fra år til år. For eksempel at det som på Vestlandet kalles høst ikke er helt det samme som det som skjer på høsten østpå. For eksempel var det i dag minusgrader og supercrispy ute da jeg skulle ut med Nimso. I september. Såvidt, anyway. Og selv om det selvfølgelig kommer til å være høstvær med både regn og vind og kulde en stund frem til det blir "ekte" vinter, så hindrer ikke det høsten å komme i en versjon med fantastiske farger der bladene henger på trærne så lenge de klarer. I motsetning til vestlandshøst, der bladene nok får fine farger, men blir brutalt slått av trærne ved første anledning.

Det er forskjell på høst og høst, og det hjelper i ikke mye å kalle en spade for en spade. Vi har vestlandshøst og østlandshøst. Et hint: den ene er ofte våtere enn den andre...

Graues Land

Wolken in dämmernder Röte
droh'n über dem einsamen Feld.
Wie ein Mann mit trauriger Flöte
geht der Herbst durch die Welt.
Du kannst seine Nähe nicht fassen,
nicht lauschen der Melodie.
Und doch: in dem fahlen Verblassen
der Felder fühlst du sie.

Stefan Zweig
(1881-1942)

The Last Leaf

Hvor mange elever har ikke en eller annen gang lest "The Last Leaf", og antagelig også skrevet en analyse av den? I vår klasse ble den en gjenganger hver høst siden, brakt på bane hver gang noen la merke til et tre som snart var bart. Og det er virkelig noe i det med allmenn dannelse i skolen (som skal gjøre oss til "gjengs menneske" -noe en av mine lærere forklarte med at vi skulle kunne holde en noenlunde intelligent samtale i gang i mer enn ti minutter så lenge også den vi snakket med hadde samme grunnlag). Noen ting går selvfølgelig inn det ene øret og ut det andre - sånn som i mitt tilfelle hvordan man regner ut sannsynligheten for å få rødt lys på to av to lyskryss i en liten by - mens andre ting henger igjen. Som "The Last Leaf". Årstall for innføring av parlamentarisme og stemmerett for kvinner. Maktfordelingsprinsipp. Summen av sidene i en trekant og Pytagoras. Det sitter en god del igjen. Og det viktigste -mye av det er ting jeg med jevne mellomrom plukker fram og bruker. Og selvfølgelig er det mange ting jeg vet at jeg en gang lærte, men har mistet, som jeg tenker det er tåpelig å ha glemt. En lærer mye rart en godt kunne vært foruten i den norske skolen. Men jammen er det mye rart en faktisk har bruke for også.

Døm meg etter det jeg sier, ikke det jeg gjør

Eller er det kanskje omvendt? Av og til tenker jeg at jeg helst ikke ville bli vurdert etter noen av delene. Slik som når jeg går fra deg vel vitende om at jeg nettopp har gjort en sosial blunder som antakelig sender signaler om at hun som nettopp forlot stedet ikke har fått tildelt så mye på det sosiale området. Da er det ofte viktig å "bevise" gjennom måten jeg snakker til deg på neste gang at, hey, det var egentlig ikke så kult sånn det ble sist, kan vi ikke gjøre det annerledes neste gang? Eller når jeg snakker meg vill i hodet mitt sin rare struktur, som ingen skjønner utenom meg. Jeg vet jo at det jeg egentlig ville si var både fornuftig og relevant, men visste du det?

Noen ganger er det all right å ikke helt kunne de sosiale kodene i en situasjon. Noen ganger er det all right å ikke klare å få resonnementene sine helt i mål. Noen ganger er det helt all right å bare ikke være innstilt på å fungere sammen med andre.

Det hadde bare vært så fint å kunne komme hjem en kveld og vite det at for en gangs skyld så var det deg samtalen stoppet opp hos. Det var du som ikke kom på noe å si da jeg hadde tatt en ørliten pause i samtalen for å skrive en melding og la bort telefonen igjen uten noen kommentar. Det var du som falt ut mitt i en av mine (for en gangs skyld sammenhengende) setninger. Det hadde vært fint å komme hjem og tenke at det egentlig ikke har noe å bety hvor mange ganger vi føler at vi snakker forbi hverandre eller ikke helt har samme syn på hvordan ulike situasjoner skal fungere, fordi det beste ved vårt vennskap er at vi kan være oss selv, fullt og helt, og det uten at tilstedeværelsen av andre mennesker kan endre på det vi har bygget opp.

I en sang jeg hadde på en blå kassett som liten ble det sagt veldig direkte:

Er jeg litt rar?
Synes de andre jeg er okei?
For jeg vet jo at jeg sier ting jeg angrer etterpå.
På skolen i går syns jeg Kristine så rart på meg.
Kanskje sa jeg noe, gjorde noe dumt?

Jeg blir så sliten av å være slik som andre syns er best...

Av og til kan vi føle at vi er nødt til å være på en spesiell måte, snakke om spesielle ting og tenke på riktig vis. Men vi har ingen mulighet til å møte oss selv dersom vi alltid skal fokusere på hvem vi er når vi møter andre. En gang vil du kanskje forså hvor vanskelig det er å ha et forhold til noen som ikke helt har lyst til å bestemme seg for hvordan deres forhold til deg skal være. Skal det være et hei i gangen pluss en kaffekopp i ny og ne, eller skal det være en dypt intellektuell og personlig relasjon?

Jeg vet at jeg ofte sier ting jeg helst ville holdt for meg selv. Jeg vet også at jeg gjør ting som gir meg mest lyst til å krype inn i et musehull. Men du trenger ikke å bry deg om det. Jeg vet jo at den jeg er ikke nødvendigvis blir fremstilt i sitt skjønneste lys i de øyeblikkene. Men jeg vet også at du ikke vil bli kjent med meg dersom du ikke er villig til å se forbi dem. Førsteinntrykk betyr mye, men jeg har stor tro på å gi folk en sjanse til. Kanskje kan en som virket helt håpløs forbedre seg når en kommer litt nærmere innpå. Eller kanskje kan en som virket lovende vise seg å være helt ufordragelig.

Det er en sjanse jeg er villig til å ta.

Er du?

Hybelmat

Noen gonger e d bare ikkje aktuelt å laga mat. D e når du e sjuk. Når du bare e dausliten. Eller når du komme hjem kjempesulten, og egentlig har lyst å laga deg no, men bare e nødt te å få gjort nåke som har vore utsatt for lenge allerede før du glømme d, og dei du dele kjøkken me tilfeldigvis komme him i mellomtiå. Og når du då plutselig blir sittanes i telefonen ein times tid, så forsvinne fort den litle matlagingsåndå som faktisk va der ei stund. Eg vil me detta slå et slag for Grandiosa Ekstra tynn med Marinert kylling - den einaste grandisen som itte mi meining faktisk kan utgjør ein heil middag heiltsjøl, uten at du lure på ka d va for no fykkstoff du putta inn som egentlig bare smakte sånn halvveis noe som kanskje konna minna om mat. Men merk at detta gjelde viss grandisen e dagens middag - ellers e de jo ok...

...og gjett kim som har kaka ;o)

Status

Det er lite som spriter opp en lang dag med lesing som å se ei måke leke 'Kongen på haugen' (eller taket, da) på nabohuset. Om skjæra som ble puffet rundt faktisk var med på leken er ikke godt å si, men den fløy ihvertfall over til neste hus etter å ha blitt forfulgt av måka uansett hvor på taket den forsøkte å sette seg. Da den slemme måka fløy vekk varte det imidlertid ikke lenge før skjæra var på plass igjen. Betyr det at jeg har utsikt til områdets "place-to-be" for fugler?