Løvetannens bønn

Blås på meg barn!

Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
- som brenner i gressets grønne himmel -
med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

~Harald Sverdrup

Hekta

Hekta på bøker. Hekta på tv-serier. Hekta på pålegg. Hekta på spesielle typer godteri. Hekta på mennesker. Hekta på aktiviteter. Hekta på te. Hekta på smykker. Hekta på kaffe. Hekta på Jesus. Hekta på livet. Hekta på meg. Hekta på deg. Hekta på mye. Hekta på lite. Hekta på alt.

Er gresset grønnere på den andre siden?

Det er en av konsekvensene av det moderne samfunn at man helst skal være vellykket. Og det er da også noe av det som gjør det veldig vanskelig å vite (eller kanskje bestemme seg for?) når et valg en gjør er riktig eller ei. Som valg av linje på videregående. Eller fag. Eller studium. Eller jobb. Det er ikke sjelden det kommer saker om at Norge ligger på velferdstoppen, eller bøker om å søke lykken, eller de evigvarende diskusjonene om hva det gode liv er. På denne måten læres vi opp til å tenke på at det alltid finnes et alternativ, det er alltid andre muligheter. I en globalisert verden blir dette bare tydeligere og tydeligere. Tidligere var det slik at når du hadde gjort et valg så var det gjort, og det skulle gjerne noe ekstra til for at en gjorde valg om igjen. I hvert fall store valg. Nå har vi omvalg og omorganisering og omplassering til den store gullmedaljen. Og veldig mange er veldig bevisste på det at ved å gjøre et bevisst valg er det mye annet en samtidig, om enn uvillig, velger bort. Selvfølgelig var det ikke alltid bra å være stuck i en ramme en ikke trivdes i, men er det egentlig så mye bedre å ha et (nesten) uendelig antall muligheter?

Påske

I påsken har jeg fløyet halve jorda rundt for å besøke min bror. Han har dette semesteret base i Port Elizabeth, Sør Afrika. Og på grunn av ferie/besøk/lyst ble besøket mitt ikke en bade- og shopping ferie i PE, men en road trip på Garden Route, tur-retur Cape Town.

Med to overnattinger nådde vi innom en del forskjellig på veien også. Fra PE gikk turen i en smal - i hvert fall når en sitter tre i baksetet - Toyota Yaris til Jeffrey's Bay med fabrikkutsalg på hvert hjørne, Bungyjumpen fra en 216 meter høy bro i Tsitsikamma (nei, jeg hoppet ikke...) før vi slo oss til på Starling Backpackers i Plettenberg Bay.

Dagen etter dro vi til Plettenberg Bay Game Reserve der vi kjørte rundt i denne jeepen:

og så på alle dyrene i området, blant annet disse godsakene:

Og på en liten innskytelse ble kursen videre denne dagen lagt mot det sørligste punktet på kontinentet, der vi overnattet på Cape Agulhas Backpackers. Neste morgen sto vi opp i otta for å få med oss soloppgangen fra selve kappet.

Turgjengen på/ved bautaen som viser det sørligste punktet på det afrikanske kontinentet:

Et lite fun fact: både her og ved Kapp det Gode Håp forteller guidebøker og så videre at Det Indiske Hav og Atlanterhavet møtes. Noen som vil forsøke å finne logikken?

Videre landet vi i Gansbaai, der turistinformasjonen guidet oss videre til Great White Shark Tours, et firma som blant annet brukes av National Geografic og Discovery Channel når de skal lage programmer om dykking i bur med hai! På turen fikk vi også se en hel øy(!) med sel, og haiene så vi mye bedre enn det som kommer frem på bildene. Mine fantastiske turbuddies ble etter hvert ikledd dykkerdrakter og satt i bur, der de skulle vente på hai. Personlig er jeg ikke så begeistret for hele kombinasjonen båt for anker pluss bølger, og lot de andre få gleden av å dykke helt uten meg. Neste gang får jeg kanskje ta i mot det som blir budt oss i forkant av turen... For å se bilder som viser litt mer fra denne turen, kikk innom bloggen til Andreas.

Vi kom oss til Cape Town senere på dagen, og tok inn på Blue Mountain Backpackers, som ligger midt i Long Street. I Cape Town benyttet vi anledningen til å se Table Mountain, hvorfra det er en helt fantastisk 360 graders utsikt, spise på Mama Africa - som hadde live band den kvelden -, pingviner(!) og Cape Point, før jeg og broder'n tok hjemturen (på pluss minus 80 mil) på en dag. Begrunnelsen for det var at jeg egentlig ikke hadde all verdens tid der nede, og det er jo gjerne et poeng i å se det stedet de faktisk bor på når en først skal reise på besøk. Avslapning i sola, middag på The Beach Hotel, tennis og fotballsparking, og ikke minst Seaview Game & Lion Park var litt av tingene vi fikk tid til før jeg igjen satt og ventet på å få reise til den nordlige halvkule. Det er mye stilig å få med seg i Sør Afrika, og jeg vil gjerne benytte anledningen til å si at det var en kjempetur, utrolig hyggelig å få muligheten til å komme ned og være med så masse kjekke folk. Og nå tror jeg denne posten kanskje muligens er blitt lang nok, så kanskje jeg bare skal la han fyren her (fra Seaview) få siste ord:

Planlegging

Jeg liker å se på meg selv som et ganske impulsivt menneske som liker å ta "livet som det faller seg, ja ta det som det faller seg...". Men i blant kommer jeg inn i perioder der planlegging blir superviktig for meg. Jeg vil vite hva jeg skal, når jeg skal det, hvem jeg skal det sammen med, og hvorfor vi skal det. De mest intense periodene varer ikke så lenge. Men jeg merker hver gang at jeg aldri virkelig klarer å gi slipp på den der trangen til å ha en plan. Jeg tror det har litt med genene å gjøre. Med jevne mellomrom blir jeg minnet på hva jeg stammer fra, og blir stilt krav til slik ingen andre enn foreldre og eventuelt besteforeldre kan - plutselig er det noen som forventer at det skal ligge en plan bak alt, eller egentlig helst lenge i forveien for alt. Og det nivået av planlegging er jeg absolutt ikke kommet til enda.

For å berolige eventuelle bekymrede lesere først som sist: selv når jeg virkelig planlegger noe i detalj er ikke planene totalt fastlåste ;o) Jeg er for eksempel en sterk forkjemper for å være på tida - noe det er umulig å alltid være. Alle har jo sine ting som de aldri rekker - for eksempel frokost før undervisningen begynner tidlig onsdag morgen - eller undervisningen selv =p Misforstå meg rett, å ikke rekke noe/å bli stående og vente på noen trenger ikke nødvendigvis være verdens undergang (mistenker et lite smil hos de fantastiske K. og G. her, som muligens kan flire litt over at jeg som regel kommer til dem en god stund før jeg egentlig skal være der...). Men jeg mener; tenkt på hvor mye mindre stress det hadde blitt hvis alle hadde gjort som min nyeste kollega, og gitt en liten lyd hvis det er snakk om en liten lengre stund før deres blide åsyn er å skue?

Jeg liker å ha en, skal vi kalle det en "rammeplan"?, for ting som skal skje - for eksempel en dato, et klokkeslett, et mål, et ønske eller noe i den duren. Men en fullstendig, detaljert oversikt over alt som skal skje? Where's the fun in that? Jeg er den første til å innrømme at en halvveis impulstur til Sør Afrika (impuls fordi det var et tilfeldig innfall, og sms, en dag med spørsmål til min kontakt der om han ville ha besøk - halvveis fordi jeg brukte noen dager til å tenke over hvor realistisk tanken var) kanskje ikke er det mest økonomiske en kan foreta seg, men med studier, jobb og mye annet som skjer er det ikke gitt at en kan planlegge så veldig lenge i forveien. Det er bare det at en noen ganger bare må gjøre det beste ut av de mulighetene som byr seg. Og, vel, det er ikke alt det er noe poeng i å bruke energi på å planlegge, eller å tenke over før det står en halvmeter - eller kanskje en halvtime? - fra deg..

I Couldn't Help but Wonder...

Noen ganger føler jeg meg som Carrie Bradshaw. I dag var det den første virkelige vår(følelse)dagen, Tom Jones med "Unchained Melody", en analyse av Goethe og et glass granateplejuice som fremkalte assosiasjonen. Det er liksom bare noe med det å sitte ved datamaskinen med noe flytende i et glass ved siden av (kaffe, te, juice, whatever), og gjerne også noe å bite i, og ha et vindu til å se ut av. Needless to say sitter jeg for øyeblikket litt fast i oppgaveskrivingen og har et hode som i slike forbindelser gjerne hopper over til noe helt annet. Som forandringer. Sigvart Dagsland har en sang som heter det, en hel cd faktisk.

Forandring
bare ordet stanse pusten
drar deg itte håret uten nåde
det einaste du vett e at du må det
forandring

Jeg liker forandringer. Jeg elsker når den første snøen kommer, jeg elsker den første dagen med mild vind og varm sol, jeg elsker oppdagelsen av at gresset endelig begynner å lukte varmt, og jeg elsker når bladene blir røde og begynner å falle. Ikke fordi jeg har et Lorelai Gilmore-forhold til vinteren, ser på våren som den mest fantastiske oppfinnelsen som finnes, er et sydenmenneske av rang eller liker å pakke meg inn i så mye klær som mulig for å holde meg varm og tørr - jeg bare liker at ting endrer seg, at de ikke (for)blir de samme.

It was the best of times, it was the worst of times

Med den setningen innleder Charles Dickens sin A Tale of Two Cities, og refererer til den franske revolusjonen. Men er det ikke noe lignende med all forandring? Jeg mener, for å ta et eksempel på forandring vi alle har vært ute for en eller annen gang, hvordan var det å begynne på skolen? Tidligere hadde vi vært hjemme, eller hos dagmamma eller i barnehage, og så skulle vi begynne på skolen sammen med alle de store barna, og gjøre lekser og lære masse. Selvfølgelig var det mest kjekt (for å si det på en annen måte: i motsetning til min første dag i barnehagen forsøkte jeg ikke å stikke av da jeg begynte på skolen...), men du all verden så mye skummelt det var å forholde seg til. Som Dagsland sier, forandringer drar deg etter håret uten nåde, og om du vil være med på reisen eller ei har egentlig ikke så mye å si. Det er (jeg vet hvordan dette høres ut..) en del av livet å oppleve eller eventuelt overleve de forandringene som kommer. Og til denne "banken" av spennende (både i positiv og negativ forstand) forandringer, eller overganger om du vil, kommer det bare nye til - en vil alltid risikere å komme i situasjoner som en aldri tidligere har vært borte i, for eksempel i forbindelse med nye studier, ny jobb eller, som Carrie Bradshaw spesialiserer seg i, nye bekjentskaper. Og når vi nå har kommet tilbake til skrivingen igjen - det hadde absolutt vært spennende med en "ikke godkjent" på kvalifiseringsoppgaven min i litteratur, men det ville ført med seg en forandring i planene som jeg absolutt ikke ville vært så positiv til. Takke meg til årstidene...

Ytringsfrihet

18. august 2006 satt Truong Quoc Huy på en internettkafé i Vietnams største by, Ho Chi Minh-byen. Han brukte sin ytringsfrihet til å delta i en nettaksjon som krever demokrati og menneskerettigheter i Vietnam. Resultatet ble seks års fengsel og tre års husarrest. Familien har ikke fått noe livstegn fra ham og ingen vet hvor han er fengslet.

Hu Jia ble dømt til tre og et halvt års fengsel for å ha "hisset opp til samfunnsfiendtlig virksomhet" i Kina. Han har vært fengslet siden 27. desember 2007.

Karim Amer ble dømt til fire års fengsel i februar 2007 på grunn av en blogg der han kritiserte Islam og Egypts president Mubarak.

Mohammed Abbou ble etter en urettferdig rettssak i april 2005 dømt til tre og et halvt års fengsel på grunn av to artikler han hadde publisert på internett. En av dem kritiserte tortur i Tunisia, den andre at Ariel Sharon ble invitert til FNs World Summit on Information Society i Tunis.

Krev rettferd for Truong Quoc Huy, Hu Jia, Karim Amer og Mohammed Abbou De ble alle fengslet fordi de sa sin mening på internett.

Støtt aksjonene her: www.ytringsfrihet.amnesty.no