Om kollektivtransport...

I Norge har vi noe som heter årstider, sesonger. Og sesongene skifter, noe som betyr at løvet på et eller annet tidspunkt må falle av trærne. Og at det på et eller annet tidspunkt kommer til å dale noen kalde, hvite flak ned fra en grå himmel.

Det jeg har litt problemer med å forstå er hvordan det er mulig omtrent ikke å ha disse sesong-faktorene med i regnestykket når for eksempel kollektivtransport skal (såkalt) utbedres? For det er nemlig slik her i hovedstaden, at når trærne begynner å riste litt på greinene, ja da går t-banenettet i stå, og avis på avis skriver om de stakkarene som må bruke nettene på å stake ut blader av hjulene på togene. Og når verden blir hvit (særlig når det kommer slike mengder som denne uka), ja da er det bare å belage seg på å vente. Rutene settes til halvtimesruter inntil videre, og det er rent sjansespill om det i det hele tatt kommer en bane som kan få deg til forelesning i tide. Hvis noen lurte, sluttet min forelesning i dag hel, og først mellom ti over halv og kvart på igjen kom banen "min". Det må derfor tas høyde for at denne bloggposten skrives av en ikke helt objektiv part, men en som derimot fikk neglesprett og rennenese av dagens ekspedisjon ut av den gode, varme hybelen.

Men det må jo sies: I motsetning til andre deler jeg har kjennskap til kollektivtrafikken i, er Oslo en av de beste både på hyppige avganger på både bane, trikk og buss, i tillegg til at man vanligvis kommer dit man skal omtrent når man skal. Forutsatt at man planlegger (dvs. har undersøkt nettsidene til Trafikanten først), og, vel, at man gir litt ekstra slingringsmonn når det er "vanskelige kjøreforhold". Det går jo uansett ikke så mye fortere med bil i dette været...

Studieliv...

Mitt liv her i Oslo dreier seg som mange vet om litteratur. Ikke bare om å lese litteratur, men også om teorier knyttet til litteraturen opp gjennom tidene. I dag har jeg bare lyst til å dele et lite avsnitt fra Roman Jakobsons "Lingvistikk og poetikk", der han etter sigende oppsummerer et avsnitt fra forelesningsnotatene til en Hopkins fra 1865:

Kort sagt, en lydlig ekvivalens som projiseres ned i sekvensen som det konstituerende prinsipp, medfører uunngåelig semantisk ekvivalens, og på ethvert lingvistisk plan fremtvinger enhver nødvendig bestanddel i en slik sekvens en av de to samsvarende erfaringer som Hopkins så treffende betegner som "sammenligning for likhetens skyld" og "sammenligning for ulikhetens skyld".

Ellers kan jeg opplyse om at jeg for tiden er mer opptatt med Jean Starobinski's fortolkningssirkler...

Et nytt og bedre liv...

Det er nesten litt trist å innrømme det, men her i storbyen er det blitt heller lite fysisk aktivitet. "Hima" gikk jeg jo støtt og stadig - frem og tilbake til skolen, speider'n, koret, nei, korene, styremøter, prosjektmøter, venner, møter i ungdomsutvalget... Og i tillegg hadde jeg jo (mer eller mindre) to timer gym i uka. Jeg var jo nesten aktiv!

Men her på hybelen er det ikke mye aktivitet å spore. Jeg har nå bodd et drøyt halvår med Nordmarka som (nesten) nærmeste nabo, men har ennå ikke kommet så langt at jeg har beveget meg opp til den. Jeg vil jo gjerne fremheve det at jeg ennå ikke setter meg frem og tilbake hvor enn jeg skal, men bruker beina en del også. Hvis jeg skal et ærend i sentrum er det jo like greit å spasere ned fra universitetet, sier hodet mitt. Og ofte går jeg da det strekket. Men så er det vått og kaldt og mørkt, og tar endel lenger tid, å så blir det fort til at en tar banen likevel. Og fuglene skal vite at studenttilværelsen fort blir preget av mye stillesitting, i det minste når man for eksempel har om lag 70 sider å lese til en eneste forelesning (og har fire forelesninger og fire seminargrupper i uka...).

Det krever sitt. Men kanskje det ikke burde gå på bekostning av alt det vi lærte i gymteorien om hvordan aktivitet forebygger plager som for eksempel kan forårsakes av ensformig, stillesittende arbeid? Eller det vi kunne kjenne endret seg som følge av variert fysisk aktivitet? For all del - jeg er fortsatt ikke positivt innstilt til faget gym. Men det har mer med organiseringen av faget, enn med tanken bak å gjøre. Slik jeg har opplevd det, da.

Vel. Nå er da også dette offisielt: Hvem skulle vel trodd at jeg noen gang kom til å melde meg inn i studentidretten?

Husmor?

De som kjenner meg, vet at jeg er et kaos-menneske. Det er ikke så nøye om det egentlig går an å se gulvet, man vet da hvilke ark/hauger det går an å tråkke på uten å ødelegge noe... Så husmoremne? Kanskje ikke... Men når jeg etter seks timers tråkking på jobb, kommer hjem og går løs på dusj, bad og kjøkken med skrubb, vann, såpevann og klut, noe store deler av lørdagskvelden plutselig gikk med til - hva da? Og når sulten kommer luskende etter noen episoder med Sex and the City, hvem er det da som disker opp med pizza? Og nei, ikke fra frysedisken på Kiwi - dette mekkes helt selv! Så hvem vet? Sikkert er det at det fort blir kake på et rastløst menneske... -men ikke i dag ;o)

Ferie og jul

Jeg tror jeg er et ganske hektisk menneske av natur. Det er ikke det at jeg ikke kan slappe av, eller ta meg fri både i tide og utide. Det er heller det at jeg merker det så veldig hver gang jeg virkelig har fri. Vanligvis benytter kroppen min anledningen til å plukke opp en sykdom eller to, men i dag har det vært så herlig å bare være fri!

Nå har jeg lest og lest og lest til eksamen, og etter eksamen har jeg vært på jobb nesten hver dag, lange dager. Diverse knuter i ryggen som generelt er stiv gjør at jeg for alvor vurderer å ta en tur til fysioterapeut eller kiropraktor eller hvem som helst som kan forsøke å ordne opp. Ikke bare lider ryggen av en del lange leseøkter med ikke-helt-topp arbeidsstillinger, men det å tråkke rundt på et butikkgulv i timevis hver dag setter også sine spor. Både fysisk og psykisk.

Det er ganske lenge siden jeg har hatt en så god avkobling som i dag. Etter å ha tilbrakt natten ombord på Haukeliekspressen ble det til at jeg havnet på sofaen klokken halv åtte i dag morges, og der ble jeg jammen liggende til elleve, noe som dessverre ødela litt for den ene planen jeg sånn halvveis hadde for dagen, nemlig å bli med på ungdomsgudstjenesten i adventkirken. Men på samme tid var jeg så trøtt etter bussturen (av en eller annen grunn klarer jeg ikke å slappe helt av i buss... Kanskje på tide å innse det, og sikte mot høyere luftlag?) at jeg tvilte på hvor godt jeg egentlig ville ha av det, selv om jeg gjerne ville treffe kjente og så videre.

I steden for å gå i adventkirken med avec-folk og andre ble det en rolig morgen (formiddag) med broderen, før kursen ble satt mot mer kommersielle arenaer for å skaffe de siste julegavene. Om det er jobben i butikk, storbyen, eller bare fullstendig avkobling som er grunnen vet jeg ikke, men Amanda-senteret, som til vanlig er temmelig fullt av folk og enda mer nå like før jul, var ikke så stressende som slike sentre pleier å være. Jeg traff opptil flere kjente, og fikk tak i det lille jeg trengte. Julehandelen er nemlig for min del på det nærmeste unnagjort =)

Nå står julehøytiden for døren, og venner skal treffes og familie gjøres fornøyd. Men vi må ikke glemme å bruke tiden til å slappe av, trenge inn i dypet av oss selv, og virkelig ha roen til å ta til oss det glade budskap julen har å komme med.

Ord over grind

Eg går fram til mi inste grind,
og du går og fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem,
fell det meg lett å snu.
Når eg har stått der og sett mot huset,
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil kome iblant,
som no over knastrande grus.
Og smile glad når du ser meg stå her
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Kva når det ikkje er nok å vite at ”du vil kome i blant”? Kva når ein har behov for noko meir? Korleis kan ein få overbrakt den bodskapen til andre utan å verte for framfus, utan å skremme dei vekk? Me treng alle å ha nokon der, nokon som kan vere eins fortrulege, den nokon som veit kor langt lina strekk seg. Kor grinda er. Men det er ikkje alltid nok å ha dei som kjem fram til grinda. Eg trur me alle treng å ha ein eller annan som kjem under huda, innafor grinda, som ikkje er redd for den ekstra skyldnaden det inneber. Nokon er umiddelbart innafor, utan eigentleg å gjere noko for det, mens andre held seg i tømme, nærmast, og stengjer seg inne hos seg sjølve. Om det er fordi dei helst ikkje vil binde seg til noko eller fordi dei er redd for den ekstra forbindinga skal ikkje eg setje meg til dommar over. Eg veit jo så altfor godt kor mykje enklare det kan synast å stengje seg inne, enn å opne seg opp for nokon. Kor mykje enklare det er å sjølv bere smerte og vonde ord enn å presse dei på andre, som kanskje har nok å bere på som det er. Men eg trur likevel Halldis Moren Vesaas har litt rett i ”Ord over grind”. Det som avbildes er verkeleg eit forhold verd å ta vare på, det der ein fullt og heilt kan vere seg sjølve, og sjølv velje kva tid og i kva grad ein vil opne seg for andre…

Jul, kanskje?

Kom Blåne, kom jente kom gutt, snart kommer jula til Blåfjell... Klinger i hei, klinger i li... Hei-ho! Må denne dagen bli god.. Den andre dagen i Blåfjell..

Det er andre desember i dag! I dag er det andre desember. Alle nissunger må opp og stå, ut og gå, det er andre desember i dag!

Nå var det desember igjen, gitt. Selvfølgelig er hybelen pynta til advent, alle julegaver kjøpt inn, billetter hjem bestilt og julekakene bakt. Eller ikke. Det må sies at det ble bakt pepperkaker hjemme på søndag, men noen aktiv medyter var jeg ikke, siden det bare var om å gjøre å bli ferdig med kalenderen til kjøkkenvinduet. Her på hybelen har jeg minimalt med pynt, og jeg glemte å ta med meg lilla lys da jeg dro hjemmefra, så her er det pakkekalenderen fra Mari og engelen fra mamma som pynter opp. Jeg har ikke engang noe julepakkepapir å skilte med. Det må innrømmes at jeg faktisk har kjøpt noen gaver, men er ikke på langt nær ferdig. Til gjengen har jeg mekka gaver selv, så får vi se om det kanskje blir litt ekstra der også. For øyeblikket sliter jeg mest med gaver til besteforeldre. At farmorer og mormorer skal være så vanskelige å finne på gaver til må være en av julens viktigste regler. Når en er liten er det dem en kan gi hva som helst til -en tegning, en dusk, en snømann på ski, en julenisse på halv åtte- når en blir litt eldre blir det bare vanskeligere og vanskeligere. Fortsatt hadde de nok blitt glade for noe håndlaget. Forskjellen er vel bare at vi(eller jeg, da) blir mer kritiske til hvor mye av egenproduksjonen som egentlig egner seg til å gis bort - det er jo ikke noe kos å gi bort ting en ikke er fornøyd med selv.. Og dermed blir det endeløs trasking i butikker av ymse slag for å finne på noe lurt som virkelig vil slå an, og som også "den som har alt" vil ha bruk for.

Jeg lurer på når finanskrisen for alvor vil slå inn på nordmenns handleglede? Min kjære kilde i BI-miljø forteller at man innad i SAS er smertelig klar over en stadig større risiko for konkurs, og spår at vi etter en heidundrende julefeiring på ekte norsk rikfolkinordsvis vil få en fullstendig stopp i handel osv. over nyttår. Jeg lurer på når børsens spådom går i oppfyllelse - når den virkelige halveringen kommer?