Eple

2011-11-25T16:27:00.000+01:00

Nydelige små tekster i hverdagen: thesecrethistory.tumblr.com

Raptus

2011-10-16T21:19:00.000+02:00

Skriverier overalt, på rosa Post-Its, i skrivebøker, i marger, bakpå kvitteringer, i kalenderen, på baksiden av utskrifter og kopier, i dokumenter lagret pent i mapper på en harddisk, på papirbiter strødd i ymse hauger som en gang må sorteres, på håndbak og håndledd og armer, på gule Post-Its, på visittkort, på servietter, i pensumbøker, i andre bøker, i skjul og i halvskjul, avskrifter og egne komposisjoner, for andres øyne og bare for egne, møter mellom sannhet og fiksjon, tysk og norsk og engelsk, erfaringer og mål, opplevelser og tanker og ønsker, fortid og fremtid; alt henger sammen kun fordi samme hånd har ført pennen, og kanskje, bare kanskje kan noen løsrevne biter vise seg å henge sammen enda litt mer og bli til en helhet større en summen av delene.

Ja visst gör det ont

2011-10-11T10:18:00.001+02:00

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Hentet fra För trädets skull av Karin Boye

Det er sommer, det er sol, det er eksamen...

2011-06-04T11:07:00.003+02:00

Siste innspurt før ferien krever stort bord, stor ordbok og store vinduer.

Noen ganger hadde det vært så fint å kunne flere språk...

2011-04-03T14:30:00.003+02:00

For eksempel fransk, så man kanskje kunne forstått hvorfor de som har oversatt pensumtekster til engelsk har gjort de valgene de har med begreper. Eller spansk, for å forstå dette, skrevet av en meksikansk nonne, Juana Inéz de la Cruz:

Sonett 167

Feliciano me adora y le aborrezco;
Lisardo me aborrece y yo le adoro;
por quien no me apetece ingrato, lloro,
y al que me llora tierno, no apetezco.

A quien más me desdora, el alma ofrezco;
a quien me ofrece víctimas, desdoro;
desprecio al que enriquece mi decoro,
y al que le hace desprecios, enriquezco.

Si con mi ofensa al uno reconvergo,
me recoviene el otro a mí, ofendido;
y a padecer de todos modos vengo,

pues ambos atormentan mi sentido:
aquéste, con pedir lo que no tengo;
y aquél, con no tener lo que le pido.

Men behovet for å lese originalen blir alltid mindre når en kan lese det i Åse-Marie Nesse sin gjendiktning (1971):

Sonett

Feliciano elskar meg, eg hatar han som pesten.
Licardo hatar meg, eg elskar berre han.
Mitt hjarta bankar heitt for ein som aldri brann,
men eg er kald mot han med varme under vesten.

Han som foraktar meg, eg byd meg fram til, nesten.
Og han som byd meg alt, foraktar eg som mann.
Eg vanvørder den sjel mi likesæle vann;
min vørdnad gir eg han som aldri kom til festen.

Om eg nå hemner meg i harme på den siste,
så hemner seg vel hin for augnekasta mine.
For det å ikkje få, er verre enn å miste.

Men begge mine menn gir grunn til stadig pine:
den eine bed om det eg ikkje lenger har,
den andre seier nei før eg har bedt om svar.

PS: Til de som måtte tro det bare er sanger man kan få på hjernen: det går helt fint med dikt også. Og brakstarten på dette gjør det til en gjenganger.

Jeg er det dikt

2011-03-28T12:24:00.003+02:00

Jeg er det dikt som ingen skrev.
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Inger Hagerup

Livet er herlig!

2011-03-12T19:10:00.003+01:00

Jeg har brukt store deler av dagen min på å vandre rundt i Oslo by med sol i fjeset - sammen med omtrent hele resten av befolkningen. Tatt en kaffe med en venn. Kjøpt en ny bok. Spist pinne-is (kanskje årets første, til og med?). Jeg begynner å lure på om ikke "vår" er mer en sinnstilstand enn en sesong? Eller i hvert fall har en like viktig funksjon som mental innstilling som livgivende årstid...

Uansett, snublet over en liten godsak for alle dager man vil unne seg et lite smil:

little things
All the simple things we should appreciate
http://just-littlethings.tumblr.com/

Oppe, nede eller et sted i mellom - her får man øynene opp for alle de små tingene som gjør dagen litt bedre =)

Smil!

Vinter

2011-02-11T10:52:00.007+01:00

En halv evighet har gått siden forrige innlegg, men denne gang er det ikke den fine utsikten som tar konsentrasjonen. Snøflak blåser vannrett forbi vinduene, og bilene koser seg med å hvine seg gjennom krysset vårt. Denne har stått og hylt en stund, her et ryggeforsøk for å finne feste:

spinne-hyle. hm, litt glatt?

...rygge litt kanskje?

der kom vi oss visst til slutt i vei!

Ha en fin dag i snøen =)

Høst

2010-10-11T16:26:00.008+02:00

Mange ser på høsten som et nødvendig onde i overgangen mellom sommer og vinter. Men med alt det flotte høsten har å by på er jeg ikke så sikker på om jeg er enig i det synet. Min bror svarte engang i 5-på-gata at det beste med høsten var når det regnet og blåste som verst, og så kunne man komme hjem til varm sjokolade. Og er det ikke slik at vi setter desto større pris på de flotte dagene når vi har noen stormer innimellom?

Selv har jeg brukt de siste ukene på å skrive oppgave, og jeg merker at det går lettere når jeg har to store vinduer med fantastiske farger utenfor, selv om de kanskje ikke gjengis til fulle her:

(mot Ullevål)

(mot Sagene)

At helgen ble tilbrakt sammen med en fantastisk gjeng på Slora Gård i Ski, som ligger ca 2 kilometer fra nærmeste busstopp og gir en flott tur på grusvei forbi åkre, driving range og skog, gjør ikke høstidylliseringen min mindre. Dessuten var det sportsandakt i Sørmarkskapellet, der andaktsholder blant annet oppfordret til å jobbe med å se opp, se rundt og se klart (mine ord, ikke hans). For om vi noen ganger kan ha vanskelig med å se Gud i våre liv, så trenger det ikke være så mye mer som skal til enn å se på de fantastiske fargene høsten kler verden i, eller det fantastiske yrgrønne bladverket våren har å by på, gnistrende snø og istapper vinterstid eller glitrende havblikk om sommeren. Og tenk at vi er så heldige at vi når det stormer som verst kan sette på ovner og pakke oss inn i tepper, lage varm mat og drikke og samle kjekke folk til hyggelige kvelder sammen med spill og sosialt.

God høst, alle sammen!

Det er navnet ditt jeg roper

2010-10-10T22:49:00.001+02:00

En fantastisk fin sang som jeg ble minnet på under Sportsandakt i Sørmarkskapellet på søndag, da vi var på øvingshelg med de fantastiske menneskene i Kor Major til Slora Gård i Ski. Fant også den engelske originalteksten, som nesten er enda finere og har enda tydeligere budskap da jeg slo den opp i Treklang (nr.102 i den røde), og synes budskapet er så fint at det må deles =)

T: John Bell/Graham Maule. M: Skotsk folketone. O: Hans Olav Mørk

Kallet

Det er navnet ditt jeg roper,
vil du følge meg?
Vil du trå i mine fotspor
på en ukjent vei?
Vil du kjennes ved mitt navn,
vil du møte sorg og savn,
vil du hvile i min favn,
og la meg bli hos deg?

Vil du ta det første skrittet,
vil du følge meg?
Vil du gå til mine minste
på en ukjent vei?
Vil du tåle onde blikk,
stå igjen når noen gikk?
Du skal gi dem alt du fikk,
for jeg vil bli hos deg.

Vil du åpne blinde øyne,
vil du følge meg,
se at fanger får sin frihet
på en ukjent vei?
Vil du stelle andres sår,
i det skjulte år for år?
Da er lønnen som du får
at jeg vil bli hos deg.

Vil du trosse angst og uro,
vil du følge meg,
ta imot deg selv med nåde
på en ukjent vei,
la de ord som jeg har sagt
folde ut sin skapermakt
tross din tvil og selvforakt?
For jeg vil bli hos deg.

Når du kaller, må jeg lytte.
Jeg vil følge deg!
Jeg vil vende om og vandre
på en ukjent vei.
Dit du går, vil jeg gå med,
Herre, la din vilje skje,
for jeg vet at jeg skal se
mitt liv fullendt i deg.

The Summons

Will you come and follow me

if I but call your name?

Will you go where you don't know

and never be the same?

Will you let my love be shown,

will you let my name be known,

will you let my life be grown

in you and you in me?

Will you leave yourself behind

if I but call your name?

Will you care for cruel and kind

and never be the same?

Will you risk the hostile stare

should your life attract or scare?

Will you let me answer prayer

in you and you in me?

Will you let the blinded see

if I but call your name?

Will you set the prisoners free

and never be the same?

Will you kiss the leper clean,

and do such as this unseen,

and admit to what I mean

in you and you in me?

Will you love the "you" you hide

if I but call your name?

Will you quell the fear inside

and never be the same?

Will you use the faith you've found

to reshape the world around,

through my sight and touch and sound

in you and you in me?

Lord, your summons echoes true

when you but call my name.

Let me turn and follow you

and never be the same.

In your company I'll go

where your love and footsteps show.

Thus I'll move and live and grow

in you and you in me.

MONOTASKING

2010-08-31T08:40:00.002+02:00

Et fantastisk uttrykk som eg kom over på bloggen te Margot. Det e det motsatta av multitasking, så i steden for å prøva å gjør masse på ein gong fokusere ein heilt på kver enkelt oppgave.
Prøv det ut og se ka som skjer!

Høst

2010-08-26T10:06:00.003+02:00

I skrivende stund sykler det mennesker i full oljehyre på vei til hvor en nå skal når en er på vei et sted godt ut på formiddagen en torsdag i august, mens vindusviskerne på bilene går i ett. Bladene på trærne utenfor vinduet (som jeg enda ikke har bestemt meg for hva er) begynner så smått å skifte farge. Undervisning på universitetet blir det mer av for hver uke som går (studiestart i alle fag/emnegrupper samme uke er oppskrytt...), og om semesteret bare så vidt er startet, er det allerede eksamen som er det store samtaleemnet. Men høst er ikke bare regn og skole og jobb og trær. Det er også den aller beste tiden for bøker. Bokmøtene står i kø for dem som er priviligerte nok til å bli invitert til slikt, og bakgårdssalgene kommer som perler på en snor. Tronsmo allerede denne siste helgen i august (tors 11-18, fre 09-18, lør 10-16), Aschehoug og Oktober forlag første helg i september (tors 11-18, fre 11-18, lør 11-16) og samarbeidet i Huitfeldtsgate 15, med blant andre Pax, Samlaget, Oktober, Spartacus m.fl. inviterer til lagertømming 9.-11. september (tors 11-19, fre 11-18, lør 10-16). Det er selvfølgelig et åpent spørsmål hvor mange bakgårdssalg en bør/kan gå på før kontoen har fått en smell den drar etter seg resten av året, men det er en fantastisk mulighet for skattejakt - og man er garantert å finne skatten!

...i hvert fall en av dem =p

Nøden lærer naken kvinne å spinne

2010-08-16T23:52:00.004+02:00

...sier ordtaket. Nå har det ikke akkurat vært så stor nød å spore for meg denne sommeren, men etter konfirmantleir på Gjøvik, Norges første miljøfyrtårnsertifiserte speiderlandsleir på Lista, avslappingsuke på Sørlandet og jobbeuker på Vestlandet med litt bryllup, bursdager og jobbing i Oslo føler jeg det er på sin plass med en liten oppsummering av hva jeg har med meg inn i det nye studieåret. Mye ymse, veldig mye gøy og masse kjekke mennesker:

Vepser er kjøttetere! Og har dessuten ganske sleipe jaktteknikker når de sikter seg inn mot stankelbeiner på innerveggene av et myggtelt...
En jekkestropp/lastestropp skal brettes i to før den rulles sammen fra bretten, for da kan man kaste den ene enden over mens man holder i den andre og så kveiler den seg ut i svevet.
Trøndere er ålreite dyr.
Kildesortering er mye kjekkere når alle bidrar - det er dessuten vel verd å bruke http://www.sortere.no/!
Bollebaking er mye kjekkere og raskere enn jeg har innbilt meg fra tidligere, masse deilige boller blir det jo på en-to-tre!
...og det gjelder pannekaker også - så lenge noen andre står for stekingen...
For at tømmerklypa på en traktor skal fungere skikkelig må den være montert på innsiden av festene på traktoren, hvis ikke glir den av (sånn var det i hvert fall på leirtraktoren vår).
Når en støvsuger videre etter at støvsugerposen er full havner det som kommer etter overalt ellers i støvsugeren.
Mange barn får for mye stimulans i skole og barnehage, de blir så vante med at det alltid er noen som forteller dem hva de skal gjøre når at de har problemer med å finne på ting selv.
Buesag fungerer utmerket til å dele opp vannmelon med.
Mamma og jeg kan fint trakte to-tre kanner kaffe en helt vanlig søndag. To tømmer vi selv, den tredje deler vi med eventuelle gjester.
Det går helt fint å ha nitten gjester pluss tre fastboende i leiligheten vår uten at det egentlig føles stappfullt.
Det går fint å komme opp i 100 kommentarer på en facebook-status ...selv om statuseieren gikk og la seg rundt nr. 50.
For folk som ikke kan norsk (f.eks en sør-koreaner) er Twister et genialt spill - det eneste som trengs er litt øving på høyre og venstre, hånd og fot, og fargene.
Pepsikjølekap er blytunge. Særlig når de er knust.

Takk for i sommer og god høst!

Forgetting Is a Circle

2010-08-13T23:54:00.001+02:00

Forgetting is a circle
Leading on a slow existence
Fighting off shadows of a past
Painful to a soul
Who breeds only apathy
In an effort to cocoon itself
Into a shelter
Where it can be alone
Safely tucked away from the world
Set to change by its own will
To forget that one moment
And once that memory lost
It will emerge
Find another past
Destined to be forgotten

~Mike Searles~

For tiden

2010-07-07T14:48:00.002+02:00

...finner dere meg på Lista i Farsund kommune på Grønn Action - Norges første speiderlandsleir som har fått miljøfyrtårnsertifisering! 5000 speidere bor og bygger og kildesorterer på den gamle flystasjonen. Stikk gjerne innom en tur =)

2010-06-08T00:55:00.004+02:00

som regel er det ikkje som vi trur.

ting, folk, situasjonar.
bakgrunnen er annleis,
røynda annleis,
samanhengen annleis.

men hovudet sviv,
lagar samanheng av ei røynd
som er pynta på,
på ein bakgrunn
som er tolka.

kva er det vi trur på?

"Your personality type is INFP"

2010-06-06T01:13:00.000+02:00

Det sa en internettest jeg tok i en tid da flere av mine venner var hektet på Keirsey og MBTI på videregående. Ferie fra universietet frigir tid til for eksempel å rydde litt på en overfylt (ekstern) harddisk, der mange rare ting har blitt lagt innpå som del av en rask sikkerhetskopiering av diverse mapper... Jeg må innrømme at jeg ikke husker så mye om hvilke typer en kunne deles inn i, men se gjerne innom på f.eks www.mypersonality.info/personality-types/ eller www.keirsey.com og sjekk ut beskrivelsene av typene eller temperamentene.

Fant forøvrig nettopp ut (i en kommentar på et innlegg Julie hadde om temaet) at jeg visst tok testen to ganger - eller eventuelt to tester om det samme - der jeg ble både INFP og INTP. Hvofor jeg bare har lagret info om INFP vet jeg ikke, men hva tror dere, er dette meg? Mener å huske at Julie mente testene ga helt feil utslag da jeg tok dem sist =p

INFPs feel internal turmoil when they find themselves in situations in which there is conflict between their inner code of ethics and their relationships with others. They feel caught between pleasing others and maintaining their own integrity. Their natural tendency to identify with others, compounded with their self-sacrificial dispositions, tends to leave them confused as to who they really are. Their quiet personalities further feeds their feelings of depersonalization. The INFP's quest for self-identity then seems even more alluring — but increasingly impossible to attain.
As with all NFs, the INFP will feel lost and perplexed at stressful times. As stress builds, INFPs become disconnected from their own personality and perceived place in life. They will lose sight of who they are in relation to time and place. They may not make basic observations, while instead they will focus on the more abstract and symbolic meanings of a particular interaction. This can sometimes baffle those who expect more direct communication and a fairly concrete relationship.

Idealists, as a temperament, are passionately concerned with personal growth and development. Idealists strive to discover who they are and how they can become their best possible self -- always this quest for self-knowledge and self-improvement drives their imagination. And they want to help others make the journey. Idealists are naturally drawn to working with people, and whether in education or counselling, in social services or personnel work, in journalism or the ministry, they are gifted at helping others find their way in life, often inspiring them to grow as individuals and to fulfil their potentials.

INFP: "Questor". These people are idealistic, self-sacrificing, and somewhat cool or reserved. They are very family and home oriented, but don't relax well. High capacity for caring. High sense of honor derived from internal values. 1% of the total population.

Life

2010-06-01T20:20:00.001+02:00

Is nothing more
Than these moments in time
That we remember
And hold
Like a hungry child
Waiting for more
While most of it passes us by
Weeding out
Or choosing to ignore
What truly defines what we are
Then by choice
Or age
We lose our memories
And like sand falling through
Clutching fingers
We struggle to hold onto what we have lost
Only to find we lose ourselves
In a slow process of
Time

~Mike Searles

4. mai?

2010-05-04T09:23:00.003+02:00

På kalenderen står det 4.mai. Og dette våkner vi til???

Dette er en regel for kvinner, og den har ingen unntak:

2010-05-03T09:54:00.005+02:00

Hvis det har hjul eller testosteron, kommer du til å få problemer med det.

Barbara Johnson Jeg lider ikke av galskap ... Jeg nyter hvert øyeblikk!, 2. mai

2010-04-13T20:55:00.002+02:00

Sen ettermiddag en stille dag på jobben. Et foredrag som skal holdes i morgen gjorde at hodet traff puta litt for sent og ble revet bort derfra altfor snart etter, da vekkerklokka ringte bare noen timer senere. Altfor tidlig når en skal stå i en butikk og leke folkekjær i ni timer senere på dagen, men oppgaven trengte de fem ekstra timene foran datamaskinen. På jobben er det stille. Alle menneskene er visst ute og nyter vårværet med sol som jeg bare fikk nytt altfor lite av på turen til jobb. Jeg gikk til jobben i formidddag, hele veien ned. Nesten en time med bare meg og sola og asfalten under føttene, med resten av verden så uendelig langt borte, men samtidig nærmere enn på lenge. Kanskje knappe fire timer på puta egentlig holder? Kanskje det er akkurat det som skal til for å holde humøret jevnt over hyggelig en hel dag når jeg bare får passelig med mat, koffein og sukker, og kontakten med überspesielle mennesker reduseres til et minimum? Jeg driver people-watching på høyt nivå der de kommer forbi i gangen, bretter ut livene sine hos frisøren eller møter en venn eller to til en matbit. Folk beveger seg forbi i gangen, noen flere ganger enn andre. De skynder seg, rusler, driler, løper. Noen kommer innom, kikker litt rundt på det vi har i hyller og på bord, kjøper noen småting. Ingen er like. Det er stille. Det spises og snakkes og diskuteres og klippes på den andre siden av gangen, frisøren bruker hårføner på noen, hun med den skarpe stemmen som skjærer gjennom alt er gått for dagen, og lydene der ute angår ikke meg, de er som av en annen verden. Nå er det ingen å holde øye med, ingen å hjelpe, ingen å kommunisere med, alt som er igjen er å betrakte verden der ute og menneskene som går forbi. En liten del av verden i et land på vei mot sommer.

2010-03-19T19:21:00.003+01:00

Es ist ein einförmiges Ding um das Menschengeschlecht. Die meisten verarbeiten den größten Teil der Zeit, um zu leben, und das bisschen, das ihnen von Freiheit übrig bleibt, ängstigt sie so, dass sie alle Mittel aufsuchen, um es los zu werden. O Bestimmung des Menschen!

Sitat fra s. 10 i Johann Wolfgang Goethes Die Leiden des jungen Werther, Nr.67 i Reclams Universal-Bibliothek, 2001.

Flytte?

2010-03-07T17:07:00.002+01:00

De som har snakket med meg siden jeg flyttet inn på en hybel hos Studentsamskipnaden i Oslo har fått høre om ødelagte kjøleskap, roomies som er allergiske mot vaskemiddel og roomies som viser seg å være tre ganger så mange som det skulle vært. Men nå er det nå engang slik at jeg har to venninner som hadde planer om å flytte ut av nabohuset mitt (jepp, studentbolig det også) og lurte på om jeg ville være med. Etter litt leting på Finn og vurderinger på Facebook havnet vi på visning 26.februar, og to dager senere hadde vi leilighet! Legg på noen dager til, så var jeg blitt (nesten) ekspert på hvordan strømforsyning foregår her i landet, K hadde satt drøye tjue tusen kroner på depositumskonto, M begynt å snakke dekoder med opptaksfunksjon og alle diskuterer maling og sparkling og pussing (om enn i litt annen rekkefølge). Det skrives lister over alt mulig, og allerede i går var det hyret inn en onkel med stor bil. Første lass ble under en del pust og pes fraktet ned to etasjer, stuet inn i bilen og så båret opp til fjerde etasje i det nye huset.

Det vil si at våren for mitt vedkommende kommer til å være fylt ikke bare med lesing, kor, styreverv og jobb, men også oppussing, planlegging og flytting. Nøklene har vi fått, strømabonnement er fikset, leien løper fra første april, og siden vi har to måneders oppsigelsestid på hyblene har vi god tid til å få flyttet ting på en fornuftig måte. Det blir så bra!

=)

2010-03-03T17:27:00.000+01:00

Det er når du bruker hele formiddagen på å forsøke å forstå konseptet bak strømabonnement i Norge. For strømpris er ikke strømpris hvis ikke du har både fastpris og øre per kWh og nettleie og energitillegg med i beregningen, og disse tingene kommer gjerne fra to forskjellige leverandører. Litt fornøyd med å ha fått til regnestykket på totalt forventet strømregning per person per år i bofellesskapet. Ser på klokka og merker at det er på høy tid å komme seg ut døra for å rekke T-banen for å komme tidsnok til ei seminargruppe du uansett ikke har lest det du skulle ha lest til fordi du har tatt et selvstudium i strømlevering og strømpriser i stedet. Merker at han i 416 spiller musikk for de i nabobygget. Tenker at nå skal du ut likevel, så da har det ingenting å si at han ødelegger hørselen sin og potensielt konsentrasjonen til de som tilfeldigvis forsøker å studere i området. Kommer ut i den endelig varme sola og hører noen fugler i en busk som strever hardt for å overdøve han på 416 og ikke er langt unna å klare det. Kjenner på sola som varmer og hører fuglene som synger og ser på snøen som glitrer og tenker på den fine nye leiligheten som vi fikk spandert den første leien på av utleier og etter seinaret skal dra og se hvordan lyset kommer inn gjennom de store vinduene når det er dagslys og ikke bare mørk kveld med masse biler utenfor... Kommer til Ullevål og stikker innom bakeriet for å ha noe godt å spise når vi kommer dit, bare noe for å feire at vi har kontrakt og strømavtale og kan begynne å male og har to måneder på å gjøre alt ferdig og flytte og vaske ut her vi er... Det er fint å være student...

Sølvsmedkurs

2010-02-02T23:25:00.006+01:00

Til jul i år fikk jeg et nybegynnerkurs i sølvsmykker (eller Sølvsmedkurs, som det står på kursbeviset). Det var i helga som var. På en helg bestående av femten kurstimer (tre timer fredag kveld, seks timer på lørdag og søndag) lagde vi to ringer og et anheng, og planen var å laste opp fantastiske bilder av alt sammen her på bloggen. En liten hump i veien er det imidlertid at blankt sølv ikke er så lett å ta (fine) bilder av for en amatørfotograf av mitt kaliber. Derfor blir det bare de to ringene som kommer opp foreløpig, for etter å ha tatt førti bilder var det kun et par som var så gode at en kan se hva det er bilde av. Problemet lå hovedsakelig i det at jeg ikke fikk mitt superautomatiske kamera til å fokusere riktig, noe som forøvrig sier mer om mine foto-skills enn noe annet ;o) Jeg håper derfor dere bærer over med mine forsøk på å dele helgens resultater med verden.

Prosjekt fredag; ring nummer en:

Prosjekt lørdag, ring (nummer 2) med valset struktur og flere lag (square flower ring)

I tillegg brukte vi søndag til å skjære ut en modell av et anheng i voks, som vi så brukte for å lage avstøpningsform. Så smeltet vi sølv og helte oppi. Utrolig møysommelig arbeid, for modellen i voks må være så nær perfekt som mulig, og alle uregelmessigheter vil synes igjen i det ferdige produktet, og det er mye enklere å file og pusse voks enn det er å få sølv pent. Det er tross alt unødvendig å lage ekstraarbeid til seg selv, det holder å måtte pusse bort alle ujevnheter som kommer fra selve støpeprosessen. Smykket var egentlig det fineste av alle prosjektene denne helgen - ikke minst fordi jeg selv bruker mye mer smykker enn ringer rent generelt. Bilde kommer på sikt - det vil si når jeg har klart å få tatt et som viser det ordentlig ;o)

A1 med coverversjon av Jahn Teigen

2010-01-25T10:30:00.002+01:00

Det måtte jo bare bli løye =p

http://nrk.no/p3tv/goto/?bcpid=1909243188&bctid=62254761001

Vienna waits for you...

2010-01-18T22:22:00.002+01:00

Fantastisk sang av Billy Joel, Vienna. Finn den på Spotify eller hvorsomhelst, må høres =)

Vienna

Slow down you crazy child
You're so ambitious for a juvenile
But then if you're so smart tell me why
You are still so afraid?

Where's the fire, what's the hurry about?
You better cool it off before you burn it out
You got so much to do and only
So many hours in a day

But you know that when the truth is told
That you can get what you want
Or you can just get old
You're gonna kick off before you even get halfway through
When will you realize
Vienna waits for you

Slow down you're doing fine
You can't be everything you want to be
Before your time
Although it's so romantic on the borderline tonight
Too bad but it's the life you lead
You're so ahead of yourself
That you forgot what you need
Though you can see when you're wrong
But you know you can't always see when you're right

You got your passion you got your pride
But don't you know only fools are satisfied?
Dream on, but don't imagine they'll all come true
When will you realize
Vienna waits for you

Slow down you crazy child
Take the phone off the hook
And disappeaar for a while
It's alright you can afford to lose a day or two
When will you realize Vienna waits for you?

Tekst fra http://www.billyjoel.com/music/the-stranger-legacy-edition/vienna

2010-01-13T16:37:00.002+01:00

I ethvert valg ligger det en implisitt mulighet for at det som er, var eller blir valgt er et feilvalg. Eller enda verre, et dårlig valg. Og ofte vil ikke dette gå opp for velgeren før i etterkant. For eksempel kan det virke som en god idé å bruke en (billig og sløv) kjøkkenkniv for å forsiktig skynde litt på prosessen med å av-ise miniatyrfryseboksen inni et kjøleskap, slik at maten ikke må ligge så lenge på benken, og arbeidet raskere kan anses som avsluttet. Når imidlertid irritasjonen tar over, og hakkingen går over til å bli mindre kontrollert vil forøvrig valganalysen komme i gang temmelig raskt etter at spissen på nevnte kjøkkenkniv ender i tuppen på en langfinger. Ikke veldig dypt, ikke veldig vondt, men dog nok til at dette husmoremnet for øyeblikket har valgt å la kniven ligge, fryseboksen av-ise seg selv og nå tar fatt på en liten dekaotisering av mindre skarpe gjenstander...

Motivasjon...

2009-10-26T08:47:00.003+01:00

...er noe som litt for ofte mangler i mine dager. For all del, gjett om jeg følte meg akademisk og inspirert den dagen jeg satt nærmest pal i ni timer og skrev oppgave, og bare tok en liten pause for å finne ut hva jeg vil ta master i. Men hvor er motivasjonen den dagen førsteutkastet skal leveres og drøftingen bare er på fire (forøvrig ikke drøftende) linjer? Når det kribler litt i halsen og hodet er vondt som følge av alt for mange timer foran skjerm? Når vi har snudd klokka, og det plutselig er lyst om morgenen igjen, da burde det vel gå bra å stå opp til "gammel tid" for å få gjort litt mer?

For øyeblikket vet jeg bare hvor den ikke er...

2009-09-30T09:54:00.002+02:00

Det er rart hvordan noen ting forsvinner ut av hukommelsen fra år til år. For eksempel at det som på Vestlandet kalles høst ikke er helt det samme som det som skjer på høsten østpå. For eksempel var det i dag minusgrader og supercrispy ute da jeg skulle ut med Nimso. I september. Såvidt, anyway. Og selv om det selvfølgelig kommer til å være høstvær med både regn og vind og kulde en stund frem til det blir "ekte" vinter, så hindrer ikke det høsten å komme i en versjon med fantastiske farger der bladene henger på trærne så lenge de klarer. I motsetning til vestlandshøst, der bladene nok får fine farger, men blir brutalt slått av trærne ved første anledning.

Det er forskjell på høst og høst, og det hjelper i ikke mye å kalle en spade for en spade. Vi har vestlandshøst og østlandshøst. Et hint: den ene er ofte våtere enn den andre...

Graues Land

2009-09-28T12:40:00.004+02:00

Wolken in dämmernder Röte
droh'n über dem einsamen Feld.
Wie ein Mann mit trauriger Flöte
geht der Herbst durch die Welt.
Du kannst seine Nähe nicht fassen,
nicht lauschen der Melodie.
Und doch: in dem fahlen Verblassen
der Felder fühlst du sie.

Stefan Zweig
(1881-1942)

The Last Leaf

2009-09-21T13:17:00.002+02:00

Hvor mange elever har ikke en eller annen gang lest "The Last Leaf", og antagelig også skrevet en analyse av den? I vår klasse ble den en gjenganger hver høst siden, brakt på bane hver gang noen la merke til et tre som snart var bart. Og det er virkelig noe i det med allmenn dannelse i skolen (som skal gjøre oss til "gjengs menneske" -noe en av mine lærere forklarte med at vi skulle kunne holde en noenlunde intelligent samtale i gang i mer enn ti minutter så lenge også den vi snakket med hadde samme grunnlag). Noen ting går selvfølgelig inn det ene øret og ut det andre - sånn som i mitt tilfelle hvordan man regner ut sannsynligheten for å få rødt lys på to av to lyskryss i en liten by - mens andre ting henger igjen. Som "The Last Leaf". Årstall for innføring av parlamentarisme og stemmerett for kvinner. Maktfordelingsprinsipp. Summen av sidene i en trekant og Pytagoras. Det sitter en god del igjen. Og det viktigste -mye av det er ting jeg med jevne mellomrom plukker fram og bruker. Og selvfølgelig er det mange ting jeg vet at jeg en gang lærte, men har mistet, som jeg tenker det er tåpelig å ha glemt. En lærer mye rart en godt kunne vært foruten i den norske skolen. Men jammen er det mye rart en faktisk har bruke for også.

Døm meg etter det jeg sier, ikke det jeg gjør

2009-09-17T21:27:00.003+02:00

Eller er det kanskje omvendt? Av og til tenker jeg at jeg helst ikke ville bli vurdert etter noen av delene. Slik som når jeg går fra deg vel vitende om at jeg nettopp har gjort en sosial blunder som antakelig sender signaler om at hun som nettopp forlot stedet ikke har fått tildelt så mye på det sosiale området. Da er det ofte viktig å "bevise" gjennom måten jeg snakker til deg på neste gang at, hey, det var egentlig ikke så kult sånn det ble sist, kan vi ikke gjøre det annerledes neste gang? Eller når jeg snakker meg vill i hodet mitt sin rare struktur, som ingen skjønner utenom meg. Jeg vet jo at det jeg egentlig ville si var både fornuftig og relevant, men visste du det?

Noen ganger er det all right å ikke helt kunne de sosiale kodene i en situasjon. Noen ganger er det all right å ikke klare å få resonnementene sine helt i mål. Noen ganger er det helt all right å bare ikke være innstilt på å fungere sammen med andre.

Det hadde bare vært så fint å kunne komme hjem en kveld og vite det at for en gangs skyld så var det deg samtalen stoppet opp hos. Det var du som ikke kom på noe å si da jeg hadde tatt en ørliten pause i samtalen for å skrive en melding og la bort telefonen igjen uten noen kommentar. Det var du som falt ut mitt i en av mine (for en gangs skyld sammenhengende) setninger. Det hadde vært fint å komme hjem og tenke at det egentlig ikke har noe å bety hvor mange ganger vi føler at vi snakker forbi hverandre eller ikke helt har samme syn på hvordan ulike situasjoner skal fungere, fordi det beste ved vårt vennskap er at vi kan være oss selv, fullt og helt, og det uten at tilstedeværelsen av andre mennesker kan endre på det vi har bygget opp.

I en sang jeg hadde på en blå kassett som liten ble det sagt veldig direkte:

Er jeg litt rar?
Synes de andre jeg er okei?
For jeg vet jo at jeg sier ting jeg angrer etterpå.
På skolen i går syns jeg Kristine så rart på meg.
Kanskje sa jeg noe, gjorde noe dumt?

Jeg blir så sliten av å være slik som andre syns er best...

Av og til kan vi føle at vi er nødt til å være på en spesiell måte, snakke om spesielle ting og tenke på riktig vis. Men vi har ingen mulighet til å møte oss selv dersom vi alltid skal fokusere på hvem vi er når vi møter andre. En gang vil du kanskje forså hvor vanskelig det er å ha et forhold til noen som ikke helt har lyst til å bestemme seg for hvordan deres forhold til deg skal være. Skal det være et hei i gangen pluss en kaffekopp i ny og ne, eller skal det være en dypt intellektuell og personlig relasjon?

Jeg vet at jeg ofte sier ting jeg helst ville holdt for meg selv. Jeg vet også at jeg gjør ting som gir meg mest lyst til å krype inn i et musehull. Men du trenger ikke å bry deg om det. Jeg vet jo at den jeg er ikke nødvendigvis blir fremstilt i sitt skjønneste lys i de øyeblikkene. Men jeg vet også at du ikke vil bli kjent med meg dersom du ikke er villig til å se forbi dem. Førsteinntrykk betyr mye, men jeg har stor tro på å gi folk en sjanse til. Kanskje kan en som virket helt håpløs forbedre seg når en kommer litt nærmere innpå. Eller kanskje kan en som virket lovende vise seg å være helt ufordragelig.

Det er en sjanse jeg er villig til å ta.

Er du?

Hybelmat

2009-08-26T20:35:00.003+02:00

Noen gonger e d bare ikkje aktuelt å laga mat. D e når du e sjuk. Når du bare e dausliten. Eller når du komme hjem kjempesulten, og egentlig har lyst å laga deg no, men bare e nødt te å få gjort nåke som har vore utsatt for lenge allerede før du glømme d, og dei du dele kjøkken me tilfeldigvis komme him i mellomtiå. Og når du då plutselig blir sittanes i telefonen ein times tid, så forsvinne fort den litle matlagingsåndå som faktisk va der ei stund. Eg vil me detta slå et slag for Grandiosa Ekstra tynn med Marinert kylling - den einaste grandisen som itte mi meining faktisk kan utgjør ein heil middag heiltsjøl, uten at du lure på ka d va for no fykkstoff du putta inn som egentlig bare smakte sånn halvveis noe som kanskje konna minna om mat. Men merk at detta gjelde viss grandisen e dagens middag - ellers e de jo ok...

...og gjett kim som har kaka ;o)

Status

2009-08-23T19:48:00.002+02:00

Det er lite som spriter opp en lang dag med lesing som å se ei måke leke 'Kongen på haugen' (eller taket, da) på nabohuset. Om skjæra som ble puffet rundt faktisk var med på leken er ikke godt å si, men den fløy ihvertfall over til neste hus etter å ha blitt forfulgt av måka uansett hvor på taket den forsøkte å sette seg. Da den slemme måka fløy vekk varte det imidlertid ikke lenge før skjæra var på plass igjen. Betyr det at jeg har utsikt til områdets "place-to-be" for fugler?

Sjarmen med studenthybel

2009-08-18T22:07:00.003+02:00

En av de hyggelige tingene med studenthybler er at en aldri vet hva slags mennesker en plutselig deler bolig med. Når en flytter inn får en nøkkelen og en forklaring på hvordan det er lettest å komme seg dit - ikke et ord om det vedkommende som eventuelt viser seg å bo der. I fjor viste det vedkommende seg å være en noe minimalistisk, afrikansk-inspirert svenske. I år er det jeg som er det vedkommende noen kommer til å flytte inn til. Ikke for det - det har så vidt jeg har fortstått ut i fra måten ting kom og gikk på allerede vært noen som har flyttet både inn og ut. Men i dag, da jeg kom hjem fra jobb var lyset på og dusjen brukt, vinduet åpent, det lå en gryteklut på benken og pizzaesker i søpla. Altså har noen fått nøkkel, og har muligheten til å komme og gå som de vil. Men selv om dette mennesket antakelig kan gjette seg til ganske mye ut i fra de tingene jeg har liggende (tenk bare på hvor mye kjøkkenskap og baderomshyller faktisk sier om folk!), er det egentlig ganske forstyrrende å ikke vite noen ting om den som kommer til å flytte inn her (eller kanskje allerede har flyttet inn?). Jeg gjetter for øyeblikket på at det er en gutt. Nøyaktig hvor dårlig jeg er til å gjette vil bli utdypet ved en senere anledning.

Hvordan har det seg forresten at det liksom ikke merkes at det er kaldt fordi vinduet (mitt denne gang) står åpent før gradestokken nærmer seg atten inne?

2009-08-13T12:03:00.002+02:00

Eg er heldig. Heldig som har så mange venner som tenkjer mange lure tankar. Og som er villige til å dele tankane med meg. Eg er endå heldigare fordi mange av vennene mine tenkjer på andre, på dei som har mindre eller dei som har det vanskelig. Sånn som Ida, når ho skriv om Dei små tinga. Eller Kristina, som engasjerer seg i saka om oljesandboring (imellom mykje anna), eller Serina som alltid har sett på menneske som noko ein skal (eller i det minste forsøke å) forstå. Eg er glad i dykk, som alltid viser meg nye måter og nye ting eg må sjå =)

Hva skulle vi gjort uten nettaviser?

2009-08-05T15:56:00.003+02:00

I 1976 — da interessen for krim for alvor skjøt fart i Norge — utga det litterære tidsskriftet Basar et eget nummer om kriminallitteratur, blant annet med Kjartan Fløgstads etter hvert klassiske essay «Den dialektiske detektiv». Her ble 15 norske forfattere bedt om å nevne sine fem favoritter. Mange nevnte Chandler, Hammett, Sjöwall & Wahlöö, Simenon, Conan Doyle og så videre. Men ikke Georg Johannesen. Han svarte slik:

«1) Verdenshistorien.
2) Første Mosebok.
3) Kong Ödipus.
4) Den amerikanske uavhengighetserklæringen.
5) Dagsrevyen v/Bjørn Egil Eide.»

Hentet fra Dagbladet kultur.
http://www.dagbladet.no/2009/07/15/kultur/litteratur/krim/krimlitteratur/krimromaner/7209897/

Hjemme...

2009-07-30T20:27:00.003+02:00

Alle har vel forskjellige ting som er viktig når en hjemme på ferie, for å virkelig føle seg hjemme. For noen er det kanskje det å få ekte norsk mat (eller mat som de forbinder med Norge - jf. studenten i kinesisk - i Kina), for andre å få maten helt ferdig på bordet, eller kanskje å slippe alt husarbeid. For meg er det mer stemningen enn noe annet. Det deilig uferdige med at halve gangen mangler et strøk maling, at yttergangen på kjøkkensida fortsatt har grovpanel (eller noe sånt) og at plutselig innedøra inn til hovedinngangsgangen (som sjelden brukes til annet enn garderobe) satte seg så fast at sikkerhetslenka på ytterdøra måtte sages over for å komme inn til klærne - noen de faste beboerne av huset ikke kunne huske sist de hadde sett - og låskassen på den ødelagte døra måtte sages opp for å komme gjennom. Og det blir gjort uten noe særlig om og men. Er det noe som må gjøres -ta ut av oppvaskmaskin, vaske klær, støvsuge eller lage mat, så kan det gjøres uten å gjøre noe stort utav det. Det må jo gjøres, og, vel, whoever feels the need... Eller når familien reiser om ettermiddagen og lar hunden bli igjen hos den gjenværende (dvs meg, som må jobbe), og det hyggelige regnet utarter seg til et skikkelig tordenvær (nope, hunden er ikke begeistret). Toppen på kransekaka er selvfølgelig når en går ned i kjelleren for å finne is og sjokoladesaus (den som stivner på isen) og istedet finner en klissvåt gang som følge av en tett sluk på utsiden av kjellerdøra. 1,25 liter vann ble vridd ut i ei bøtte, resten suges (forhåpentligvis) opp av diverse aviser dyttet inn under fryseboks og -skap. Hvor vellykket det er vil vise seg. Det skal nevnes at tordenværet fortsatte etter en pitteliten pause, og is+kaffe+Gilmore Girls-opplegget mitt ble noe forkortet på grunn av ei gneldrebikkje som ikke likte ladningen i lufta, så kveldens program ble byttet ut med synging av sanger fra barndommen (mamma i gangen mellom soverommene til broderen og meg, med gitar og sangbok.... oh, memories). Nå er imidlertid hunden rolig, og verken lysglimt eller bulder har forstyrret idyllen på en stund. Kanskje jeg skal gjøre et nytt forsøk på serien?

Dublin

2009-07-30T10:42:00.003+02:00

Paradis, Dawson Street.
Når eg kjem til Dublin, må eg innom her. Gå langs hyllene. Plukke ned bøkene. Opne Dublin på ny.
...

Eg kjøper og låner bøker, kjøper og låner. Heile tida les eg, har alltid fem-seks bøker som eg les i. Livet mitt er bøker, huset er fullt av bøker, hovudet er fullt av bøker. Likevel får eg denne paniske kjensla i ein bokhandel. Så lite eg har lese, kor mange gode bøker eg har gått glipp av.

VII

Eg kan ikkje velje ut dei hundre beste bøkene, eg har bare skrive fem, sa Dublins vittigaste mann, Oscar Wilde. Og eg kan ikkje velje ut dei beste Dublin-bøkene. På systematisk usystematisk vis vel eg ut bøker hos Hodges Figgis. Finn den nye til John McGahern. Ei ny samling frå Bridget O'Connor. O'lykke! Vonar at det har kome ei ny frå Colm O'Gaora eller Colm Tóibín. O'nedtur!

Frode Grytten

Det er litt fint med sommer.

2009-07-18T16:07:00.003+02:00

Varmt nok til å ikke ha ørten lag med klær på seg. Fint nok til kanskje bare være glad for å være til. Frodig med gress og blomster både i hager og krukker og sprekker i asfalten. Lyst nok til at folk blir hyggelige etter den lange, mørke vinteren med skulende blikk og hissige kommentarer. Det er nemlig en merkbar forskjell på vinter og sommer i Norge, og den består ikke i at været er forskjellig. Nei, det er nemlig selve det norske folk som forandrer seg. Nå høsten kommer, og sakte glir over i vinter blir vi mørkere i blikket, og haster avgårde for å få gjort alle de viktige tingene vi har på dagens liste (som selvfølgelig er mye viktigere enn det alle de andre har på sine lister). Vi nordmenn er i det hele tatt et ganske ugjestmildt folk, særlig om vinteren. Men når så de første blomstene kommer tittende opp av snøen (eventuelt slapset), eller vi kjenner sola varmer ordentlig etter den lange, kalde vinteren, da er det som om den tiner opp folkene også, og når sommeren kommer har de aller fleste fått en så god dose D-vitamin at de begynner å smile til fremmede på gaten igjen, eller være hyggelige med de stakkars butikkansatte som ikke har mulighet til å nyte det fine været. Det er litt fint med sommer.

Løvetannens bønn

2009-06-07T20:55:00.011+02:00

Blås på meg barn!

Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
- som brenner i gressets grønne himmel -
med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

~Harald Sverdrup

Hekta

2009-05-13T13:27:00.003+02:00

Hekta på bøker. Hekta på tv-serier. Hekta på pålegg. Hekta på spesielle typer godteri. Hekta på mennesker. Hekta på aktiviteter. Hekta på te. Hekta på smykker. Hekta på kaffe. Hekta på Jesus. Hekta på livet. Hekta på meg. Hekta på deg. Hekta på mye. Hekta på lite. Hekta på alt.

Er gresset grønnere på den andre siden?

2009-04-29T17:37:00.002+02:00

Det er en av konsekvensene av det moderne samfunn at man helst skal være vellykket. Og det er da også noe av det som gjør det veldig vanskelig å vite (eller kanskje bestemme seg for?) når et valg en gjør er riktig eller ei. Som valg av linje på videregående. Eller fag. Eller studium. Eller jobb. Det er ikke sjelden det kommer saker om at Norge ligger på velferdstoppen, eller bøker om å søke lykken, eller de evigvarende diskusjonene om hva det gode liv er. På denne måten læres vi opp til å tenke på at det alltid finnes et alternativ, det er alltid andre muligheter. I en globalisert verden blir dette bare tydeligere og tydeligere. Tidligere var det slik at når du hadde gjort et valg så var det gjort, og det skulle gjerne noe ekstra til for at en gjorde valg om igjen. I hvert fall store valg. Nå har vi omvalg og omorganisering og omplassering til den store gullmedaljen. Og veldig mange er veldig bevisste på det at ved å gjøre et bevisst valg er det mye annet en samtidig, om enn uvillig, velger bort. Selvfølgelig var det ikke alltid bra å være stuck i en ramme en ikke trivdes i, men er det egentlig så mye bedre å ha et (nesten) uendelig antall muligheter?

Påske

2009-04-20T20:21:00.020+02:00

I påsken har jeg fløyet halve jorda rundt for å besøke min bror. Han har dette semesteret base i Port Elizabeth, Sør Afrika. Og på grunn av ferie/besøk/lyst ble besøket mitt ikke en bade- og shopping ferie i PE, men en road trip på Garden Route, tur-retur Cape Town.

Med to overnattinger nådde vi innom en del forskjellig på veien også. Fra PE gikk turen i en smal - i hvert fall når en sitter tre i baksetet - Toyota Yaris til Jeffrey's Bay med fabrikkutsalg på hvert hjørne, Bungyjumpen fra en 216 meter høy bro i Tsitsikamma (nei, jeg hoppet ikke...) før vi slo oss til på Starling Backpackers i Plettenberg Bay.

Dagen etter dro vi til Plettenberg Bay Game Reserve der vi kjørte rundt i denne jeepen:

og så på alle dyrene i området, blant annet disse godsakene:

Og på en liten innskytelse ble kursen videre denne dagen lagt mot det sørligste punktet på kontinentet, der vi overnattet på Cape Agulhas Backpackers. Neste morgen sto vi opp i otta for å få med oss soloppgangen fra selve kappet.

Turgjengen på/ved bautaen som viser det sørligste punktet på det afrikanske kontinentet:

Et lite fun fact: både her og ved Kapp det Gode Håp forteller guidebøker og så videre at Det Indiske Hav og Atlanterhavet møtes. Noen som vil forsøke å finne logikken?

Videre landet vi i Gansbaai, der turistinformasjonen guidet oss videre til Great White Shark Tours, et firma som blant annet brukes av National Geografic og Discovery Channel når de skal lage programmer om dykking i bur med hai! På turen fikk vi også se en hel øy(!) med sel, og haiene så vi mye bedre enn det som kommer frem på bildene. Mine fantastiske turbuddies ble etter hvert ikledd dykkerdrakter og satt i bur, der de skulle vente på hai. Personlig er jeg ikke så begeistret for hele kombinasjonen båt for anker pluss bølger, og lot de andre få gleden av å dykke helt uten meg. Neste gang får jeg kanskje ta i mot det som blir budt oss i forkant av turen... For å se bilder som viser litt mer fra denne turen, kikk innom bloggen til Andreas.

Vi kom oss til Cape Town senere på dagen, og tok inn på Blue Mountain Backpackers, som ligger midt i Long Street. I Cape Town benyttet vi anledningen til å se Table Mountain, hvorfra det er en helt fantastisk 360 graders utsikt, spise på Mama Africa - som hadde live band den kvelden -, pingviner(!) og Cape Point, før jeg og broder'n tok hjemturen (på pluss minus 80 mil) på en dag. Begrunnelsen for det var at jeg egentlig ikke hadde all verdens tid der nede, og det er jo gjerne et poeng i å se det stedet de faktisk bor på når en først skal reise på besøk. Avslapning i sola, middag på The Beach Hotel, tennis og fotballsparking, og ikke minst Seaview Game & Lion Park var litt av tingene vi fikk tid til før jeg igjen satt og ventet på å få reise til den nordlige halvkule. Det er mye stilig å få med seg i Sør Afrika, og jeg vil gjerne benytte anledningen til å si at det var en kjempetur, utrolig hyggelig å få muligheten til å komme ned og være med så masse kjekke folk. Og nå tror jeg denne posten kanskje muligens er blitt lang nok, så kanskje jeg bare skal la han fyren her (fra Seaview) få siste ord:

Planlegging

2009-03-26T22:30:00.003+01:00

Jeg liker å se på meg selv som et ganske impulsivt menneske som liker å ta "livet som det faller seg, ja ta det som det faller seg...". Men i blant kommer jeg inn i perioder der planlegging blir superviktig for meg. Jeg vil vite hva jeg skal, når jeg skal det, hvem jeg skal det sammen med, og hvorfor vi skal det. De mest intense periodene varer ikke så lenge. Men jeg merker hver gang at jeg aldri virkelig klarer å gi slipp på den der trangen til å ha en plan. Jeg tror det har litt med genene å gjøre. Med jevne mellomrom blir jeg minnet på hva jeg stammer fra, og blir stilt krav til slik ingen andre enn foreldre og eventuelt besteforeldre kan - plutselig er det noen som forventer at det skal ligge en plan bak alt, eller egentlig helst lenge i forveien for alt. Og det nivået av planlegging er jeg absolutt ikke kommet til enda.

For å berolige eventuelle bekymrede lesere først som sist: selv når jeg virkelig planlegger noe i detalj er ikke planene totalt fastlåste ;o) Jeg er for eksempel en sterk forkjemper for å være på tida - noe det er umulig å alltid være. Alle har jo sine ting som de aldri rekker - for eksempel frokost før undervisningen begynner tidlig onsdag morgen - eller undervisningen selv =p Misforstå meg rett, å ikke rekke noe/å bli stående og vente på noen trenger ikke nødvendigvis være verdens undergang (mistenker et lite smil hos de fantastiske K. og G. her, som muligens kan flire litt over at jeg som regel kommer til dem en god stund før jeg egentlig skal være der...). Men jeg mener; tenkt på hvor mye mindre stress det hadde blitt hvis alle hadde gjort som min nyeste kollega, og gitt en liten lyd hvis det er snakk om en liten lengre stund før deres blide åsyn er å skue?

Jeg liker å ha en, skal vi kalle det en "rammeplan"?, for ting som skal skje - for eksempel en dato, et klokkeslett, et mål, et ønske eller noe i den duren. Men en fullstendig, detaljert oversikt over alt som skal skje? Where's the fun in that? Jeg er den første til å innrømme at en halvveis impulstur til Sør Afrika (impuls fordi det var et tilfeldig innfall, og sms, en dag med spørsmål til min kontakt der om han ville ha besøk - halvveis fordi jeg brukte noen dager til å tenke over hvor realistisk tanken var) kanskje ikke er det mest økonomiske en kan foreta seg, men med studier, jobb og mye annet som skjer er det ikke gitt at en kan planlegge så veldig lenge i forveien. Det er bare det at en noen ganger bare må gjøre det beste ut av de mulighetene som byr seg. Og, vel, det er ikke alt det er noe poeng i å bruke energi på å planlegge, eller å tenke over før det står en halvmeter - eller kanskje en halvtime? - fra deg..

I Couldn't Help but Wonder...

2009-03-18T14:46:00.003+01:00

Noen ganger føler jeg meg som Carrie Bradshaw. I dag var det den første virkelige vår(følelse)dagen, Tom Jones med "Unchained Melody", en analyse av Goethe og et glass granateplejuice som fremkalte assosiasjonen. Det er liksom bare noe med det å sitte ved datamaskinen med noe flytende i et glass ved siden av (kaffe, te, juice, whatever), og gjerne også noe å bite i, og ha et vindu til å se ut av. Needless to say sitter jeg for øyeblikket litt fast i oppgaveskrivingen og har et hode som i slike forbindelser gjerne hopper over til noe helt annet. Som forandringer. Sigvart Dagsland har en sang som heter det, en hel cd faktisk.

Forandring
bare ordet stanse pusten
drar deg itte håret uten nåde
det einaste du vett e at du må det
forandring

Jeg liker forandringer. Jeg elsker når den første snøen kommer, jeg elsker den første dagen med mild vind og varm sol, jeg elsker oppdagelsen av at gresset endelig begynner å lukte varmt, og jeg elsker når bladene blir røde og begynner å falle. Ikke fordi jeg har et Lorelai Gilmore-forhold til vinteren, ser på våren som den mest fantastiske oppfinnelsen som finnes, er et sydenmenneske av rang eller liker å pakke meg inn i så mye klær som mulig for å holde meg varm og tørr - jeg bare liker at ting endrer seg, at de ikke (for)blir de samme.

It was the best of times, it was the worst of times

Med den setningen innleder Charles Dickens sin A Tale of Two Cities, og refererer til den franske revolusjonen. Men er det ikke noe lignende med all forandring? Jeg mener, for å ta et eksempel på forandring vi alle har vært ute for en eller annen gang, hvordan var det å begynne på skolen? Tidligere hadde vi vært hjemme, eller hos dagmamma eller i barnehage, og så skulle vi begynne på skolen sammen med alle de store barna, og gjøre lekser og lære masse. Selvfølgelig var det mest kjekt (for å si det på en annen måte: i motsetning til min første dag i barnehagen forsøkte jeg ikke å stikke av da jeg begynte på skolen...), men du all verden så mye skummelt det var å forholde seg til. Som Dagsland sier, forandringer drar deg etter håret uten nåde, og om du vil være med på reisen eller ei har egentlig ikke så mye å si. Det er (jeg vet hvordan dette høres ut..) en del av livet å oppleve eller eventuelt overleve de forandringene som kommer. Og til denne "banken" av spennende (både i positiv og negativ forstand) forandringer, eller overganger om du vil, kommer det bare nye til - en vil alltid risikere å komme i situasjoner som en aldri tidligere har vært borte i, for eksempel i forbindelse med nye studier, ny jobb eller, som Carrie Bradshaw spesialiserer seg i, nye bekjentskaper. Og når vi nå har kommet tilbake til skrivingen igjen - det hadde absolutt vært spennende med en "ikke godkjent" på kvalifiseringsoppgaven min i litteratur, men det ville ført med seg en forandring i planene som jeg absolutt ikke ville vært så positiv til. Takke meg til årstidene...

Ytringsfrihet

2009-03-12T07:25:00.005+01:00

18. august 2006 satt Truong Quoc Huy på en internettkafé i Vietnams største by, Ho Chi Minh-byen. Han brukte sin ytringsfrihet til å delta i en nettaksjon som krever demokrati og menneskerettigheter i Vietnam. Resultatet ble seks års fengsel og tre års husarrest. Familien har ikke fått noe livstegn fra ham og ingen vet hvor han er fengslet.

Hu Jia ble dømt til tre og et halvt års fengsel for å ha "hisset opp til samfunnsfiendtlig virksomhet" i Kina. Han har vært fengslet siden 27. desember 2007.

Karim Amer ble dømt til fire års fengsel i februar 2007 på grunn av en blogg der han kritiserte Islam og Egypts president Mubarak.

Mohammed Abbou ble etter en urettferdig rettssak i april 2005 dømt til tre og et halvt års fengsel på grunn av to artikler han hadde publisert på internett. En av dem kritiserte tortur i Tunisia, den andre at Ariel Sharon ble invitert til FNs World Summit on Information Society i Tunis.

Krev rettferd for Truong Quoc Huy, Hu Jia, Karim Amer og Mohammed Abbou De ble alle fengslet fordi de sa sin mening på internett.

Støtt aksjonene her: www.ytringsfrihet.amnesty.no

Eg ska te Sør Afrika!!!

2009-03-09T08:24:00.002+01:00

Tenkte bare eg måtte fortella at eg har kjøpt billettar og drar på besøk te broderen i Port Elizabeth i påsken =D Glede meg!

Jeg tror...

2009-02-25T22:13:00.004+01:00

Vel, når jeg nå er inne i en fin "jeg tror"-periode kan jeg jo fortsette litt til. Og la det være sagt - videre lesning er helt frivillig =) Jeg har funnet ut at jeg, og kanskje mange med meg(?), er veldig flinke til å idealisere. Når noe er lagt igjen pent et eller annet sted i fortiden begynner nemlig tannhjulene å knorke, og både handlinger, personer, forhold og ting får plutselig et nytt skjær. Og det trenger ikke være så langt i fortiden heller, kanskje begynner denne (gjerne ufrivillige) aktiviteten allerede når du står midt oppi det hele. For eksempel på en weekend med overnatting under åpen himmel - det regner og blåser, klær og soveposer er søkk gjennomvåte, maten var visst ikke så godt beregnet til en sulten gjeng på tur, og humøret er så lavt det kan falle hos samtlige - allerede før turen er over har ofte den typen ting knirket seg på plass i minnet hos meg: det var (eller er!) da ikke så ille? Og det kunne jo vært verre! Men som vi alle vet, så er det svært lite som er mer irriterende enn det siste, snusfornuftige utsagnet for en utslått gjeng med behov for selvmedlidenhet.

Men dette er jo ikke enestående. Vi kjenner vel alle til den fantastiske(?) pæreisen som var i butikkene for noen år siden, og som nå etter hvert har fått sin egen gruppe på Facebook? Og den halvt skyldbetyngede følelsen som følger av det å være fullt klar over hvordan vi har idealisert en person, eller vårt forhold til noen, ligger oss ikke så fjernt som vi kanskje kunne ønske. Gjerne kollektivt også, for eksempel søsken (i det minste min bror og jeg) har vel en gang og to blitt nostalgiske og sett tilbake med en "nåh, vi kranglet da ikke sååå mye!", når sannheten kanskje heller mer mot et giftig "her er ikke plass til oss begge!". Vel, i vårt tilfelle ble et helt land brukt som buffer, og en periode traff vi hverandre bare et par ganger i måneden. Og da hadde vi jo spart opp aggresjonen, så klart... Trekker vi paralleller til en annen type forhold som vennskap kan de føles evigvarende nettopp fordi en flytter fra hverandre og kanskje ikke kan akseptere de skillene som oppstår som det å vokse fra hverandre, men legger skylden på avstanden, at det er lenge siden sist og så videre, før vi til slutt må innse at vi kanskje ikke er helt de samme som før. Også er det selvfølgelig det eller de forholdene vi idealiserer inn i noe helt annet, som at en egentlig er stormende forelsket i noen (fungerer særlig bra med leirbekjentskaper - sjansen for å treffes igjen med det aller første er minimal, noe som gir stort spillrom til fantasien), eller en bruker evigheter på å se for seg en man har vært (mer eller mindre) hemmelig forelsket i en stund endelig skal manne seg opp til å bekjentgjøre sine følelser (eller i det minste ta initiativ til å skape et rom der det kan plass til slike bekjennelser i tidens løp). Selv er jeg nemlig en drømmer, som (dessverre? eller heldigvis?) har et ganske klart skille mellom drømmene mine og ("den andre") virkeligheten.

Vel. Det blir mye rot når et trøtt hode skal formulere seg. Men dette gjelder i høy grad også for bøker, dette med idealisering. Jeg har alltid lest mye (det er vel nesten en forutsetning for å ende opp på litteraturstudier), og som liten var jeg borti både Bobseybarna og Lykkebarna, Frøken Detektiv, Ina og Frøken Tankeløs, foruten mye rart fra bokklubber som Penny og TL. Forskjellig av Swift, Verne, Defoe og Gaarder ble det også tid til. Men det er ikke til å komme forbi at svært mye av det jeg opp gjennom årene har lest er slikt som antagelig ikke ville tåle noen gjenlesning - ikke fordi det er dårlige bøker eller noe slikt, men fordi en gjenlesning basert på min (forhåpentligvis) mer utviklede og kanskje erfarne forestillingsevne vil kunne viske bort de opprinnelige bildene disse bøkene engang skapte i meg. Innimellom lurer jeg på om det ikke egentlig er vel så mye en følelse som en faktisk forestilling det er vi sitter igjen med etter endt lesning - og også underveis. Det står i en artikkel vi bruker i tysken "Sind die zeiten schlecht, geht es dem Kino gut". I dårlige tider går det bra for kinoen. Etter min mening er dette noe som også gjelder for bøker (selv om det kanskje ikke er en så veldig nærliggende konklusjon å trekke i disse finanskrisetider der bokbransjen som alt annet har slitt med å holde seg på beina). Tenk om vi ikke hadde hatt muligheten til å flykte fra virkeligheten av og til, tenk om vi (jeg) som barn ikke var blitt kjent med personene hos Anne-Cath. Vestly, Eugenie Winther, Jules Verne og Astrid Lindgren? Jeg tror nok hun hadde rett, Astrid, når hun sa at "En barnfom utan böcker, det vore ingen barndom. Det vore att vara utestängd från det förtrollade landet, där man kan hämta den sällsammaste av all glädje." Jeg tror.

Fashion

2009-02-22T20:21:00.001+01:00

I see that look on your face
So carefully careless
In a carefully planned kinda way
It's so very stylish
But 5 minutes 'till it's outa date

I hear the words you speak
They are filled with your wisdom
Of eighteen years to this date
They are so carefully chosen
To match the smile on your face

I see the way you walk
Copying your pace
Walking your carefully chosen steps
Towards your crowd
Where you disappear
Going to where you will be,
In twice the time.

~Mike Searles~

Snø

2009-02-19T17:38:00.003+01:00

Nå har eg forsåvidt om ikkje klagd på snøen, så jaffal på alt det snø føre me seg, ei goe stond. Men d e jo forskjell på snø der kollektivtrafikk å sånn går i stå på grunn av det, og snø på hyttå =) I dag har eg gått rondt toppen her på ski, og eg har og lest ferdig Madam Bovary og litt faglitteratur å sånn. Egentlig e d heilt utrolig deilig å ha muligheten te å bare reisa vekk - om ikkje for å ha heilt, heilt fri, så ihvertfall for å få avveksling. Eg meine, i fjor brukte eg store deler av både vinterferien og påsken på hhv å planlegga prosjektet og å skriva oppgave om Belgia, men d va jo ferie fordeom bare fordi eg ikkje satt hjemma og måtte gjør ditt å datt, men va ein heilt aen plass å konne gjør heilt andre ting for avveksling når alt satte seg fast i halsen... Så det eg egentlig vil fram te me detta her e at uansett ko mye ein har å gjør, så e det utrolig virkningsfullt å bare ta det (viktigaste, jaffal) me seg å få ein liten miljøforandring =) Me litt flaks og planlegging e alt mulig å få te - og det e virkelig verd alle anstrengelsane når ein kan sitta inne i et godt å varmt hus å se ut på snøen som fortsatt dette ner i det blåa lysskjæret utanfor vinduene - eller for den del på solå som går ner i havet i sydligare strøk. Så nytt sjansen om du får an - og ta vare på deg sjøl! Det e ikkje verd å slita seg ut bare for å slita seg ut, det ska jo vær litt gøy/fri/avveksling inni bildet og =)

Waiting, hoping, dreaming...

2009-02-15T20:17:00.002+01:00

Jeg tror det er en evne mange jenter har, det å drømme seg til bedre - eller i det minste andre - omstendigheter, inn i fremtiden, eller bare inn i noens armer. Gjerne noen som av ulike grunner er vanskelig tilgjengelig, eller helt utilgjengelig. En som er "for gammel", en som allerede har sagt sitt, eller en som er for langt borte. Eller kanskje er det en som allerede er en venn?

Tankene flyr, både på jobb, på t-banen, på lesesal eller ute med venner - det finnes egentlig ikke noe fristed når hodet virkelig er stilt inn. Ting som er gjort, sagt, som kunne blitt og som kanskje kan bli? Ulike muligheter for når, hvordan og hvor noe kan skje. Og hva som kunne skjedd, hvis bare... Alt blir spilt om igjen minst to ganger. Og alt på autopilot, selvfølgelig, selv har vi ingenting vi skulle ha sagt. Det verker etter noe, en liten oppmerksomhet, et lite tegn, et lite håp. Men når er det på tide å kaste inn håndkleet? Skal vi for alltid forsøke oss på de små, godt skjulte hintene, dobbeltbunnede kommentarer og så videre? Det er visst fortsatt temmelig indoktrinert at det er opp til ham å ta initiativet? Og dessuten, hvordan vil for eksempel et vennskap tåle et eventuelt fremstøt? Jeg mener, kanskje treffes en ikke så ofte som en pleide, en har det travelt på hver sin kant, med hver sine folk. Kanskje er det like bra om en bare holder fast på vennskapet, pleier det en har. Er det på tide at kvinnene for alvor tar initiativ og går for det de vil ha - eller er det bare å innse at "he's just not that into you"?

Om kollektivtransport...

2009-02-09T17:52:00.002+01:00

I Norge har vi noe som heter årstider, sesonger. Og sesongene skifter, noe som betyr at løvet på et eller annet tidspunkt må falle av trærne. Og at det på et eller annet tidspunkt kommer til å dale noen kalde, hvite flak ned fra en grå himmel.

Det jeg har litt problemer med å forstå er hvordan det er mulig omtrent ikke å ha disse sesong-faktorene med i regnestykket når for eksempel kollektivtransport skal (såkalt) utbedres? For det er nemlig slik her i hovedstaden, at når trærne begynner å riste litt på greinene, ja da går t-banenettet i stå, og avis på avis skriver om de stakkarene som må bruke nettene på å stake ut blader av hjulene på togene. Og når verden blir hvit (særlig når det kommer slike mengder som denne uka), ja da er det bare å belage seg på å vente. Rutene settes til halvtimesruter inntil videre, og det er rent sjansespill om det i det hele tatt kommer en bane som kan få deg til forelesning i tide. Hvis noen lurte, sluttet min forelesning i dag hel, og først mellom ti over halv og kvart på igjen kom banen "min". Det må derfor tas høyde for at denne bloggposten skrives av en ikke helt objektiv part, men en som derimot fikk neglesprett og rennenese av dagens ekspedisjon ut av den gode, varme hybelen.

Men det må jo sies: I motsetning til andre deler jeg har kjennskap til kollektivtrafikken i, er Oslo en av de beste både på hyppige avganger på både bane, trikk og buss, i tillegg til at man vanligvis kommer dit man skal omtrent når man skal. Forutsatt at man planlegger (dvs. har undersøkt nettsidene til Trafikanten først), og, vel, at man gir litt ekstra slingringsmonn når det er "vanskelige kjøreforhold". Det går jo uansett ikke så mye fortere med bil i dette været...

Studieliv...

2009-02-06T19:12:00.003+01:00

Mitt liv her i Oslo dreier seg som mange vet om litteratur. Ikke bare om å lese litteratur, men også om teorier knyttet til litteraturen opp gjennom tidene. I dag har jeg bare lyst til å dele et lite avsnitt fra Roman Jakobsons "Lingvistikk og poetikk", der han etter sigende oppsummerer et avsnitt fra forelesningsnotatene til en Hopkins fra 1865:

Kort sagt, en lydlig ekvivalens som projiseres ned i sekvensen som det konstituerende prinsipp, medfører uunngåelig semantisk ekvivalens, og på ethvert lingvistisk plan fremtvinger enhver nødvendig bestanddel i en slik sekvens en av de to samsvarende erfaringer som Hopkins så treffende betegner som "sammenligning for likhetens skyld" og "sammenligning for ulikhetens skyld".

Ellers kan jeg opplyse om at jeg for tiden er mer opptatt med Jean Starobinski's fortolkningssirkler...

Et nytt og bedre liv...

2009-01-20T21:23:00.002+01:00

Det er nesten litt trist å innrømme det, men her i storbyen er det blitt heller lite fysisk aktivitet. "Hima" gikk jeg jo støtt og stadig - frem og tilbake til skolen, speider'n, koret, nei, korene, styremøter, prosjektmøter, venner, møter i ungdomsutvalget... Og i tillegg hadde jeg jo (mer eller mindre) to timer gym i uka. Jeg var jo nesten aktiv!

Men her på hybelen er det ikke mye aktivitet å spore. Jeg har nå bodd et drøyt halvår med Nordmarka som (nesten) nærmeste nabo, men har ennå ikke kommet så langt at jeg har beveget meg opp til den. Jeg vil jo gjerne fremheve det at jeg ennå ikke setter meg frem og tilbake hvor enn jeg skal, men bruker beina en del også. Hvis jeg skal et ærend i sentrum er det jo like greit å spasere ned fra universitetet, sier hodet mitt. Og ofte går jeg da det strekket. Men så er det vått og kaldt og mørkt, og tar endel lenger tid, å så blir det fort til at en tar banen likevel. Og fuglene skal vite at studenttilværelsen fort blir preget av mye stillesitting, i det minste når man for eksempel har om lag 70 sider å lese til en eneste forelesning (og har fire forelesninger og fire seminargrupper i uka...).

Det krever sitt. Men kanskje det ikke burde gå på bekostning av alt det vi lærte i gymteorien om hvordan aktivitet forebygger plager som for eksempel kan forårsakes av ensformig, stillesittende arbeid? Eller det vi kunne kjenne endret seg som følge av variert fysisk aktivitet? For all del - jeg er fortsatt ikke positivt innstilt til faget gym. Men det har mer med organiseringen av faget, enn med tanken bak å gjøre. Slik jeg har opplevd det, da.

Vel. Nå er da også dette offisielt: Hvem skulle vel trodd at jeg noen gang kom til å melde meg inn i studentidretten?

Husmor?

2009-01-18T00:09:00.002+01:00

De som kjenner meg, vet at jeg er et kaos-menneske. Det er ikke så nøye om det egentlig går an å se gulvet, man vet da hvilke ark/hauger det går an å tråkke på uten å ødelegge noe... Så husmoremne? Kanskje ikke... Men når jeg etter seks timers tråkking på jobb, kommer hjem og går løs på dusj, bad og kjøkken med skrubb, vann, såpevann og klut, noe store deler av lørdagskvelden plutselig gikk med til - hva da? Og når sulten kommer luskende etter noen episoder med Sex and the City, hvem er det da som disker opp med pizza? Og nei, ikke fra frysedisken på Kiwi - dette mekkes helt selv! Så hvem vet? Sikkert er det at det fort blir kake på et rastløst menneske... -men ikke i dag ;o)

Ferie og jul

2008-12-20T23:35:00.003+01:00

Jeg tror jeg er et ganske hektisk menneske av natur. Det er ikke det at jeg ikke kan slappe av, eller ta meg fri både i tide og utide. Det er heller det at jeg merker det så veldig hver gang jeg virkelig har fri. Vanligvis benytter kroppen min anledningen til å plukke opp en sykdom eller to, men i dag har det vært så herlig å bare være fri!

Nå har jeg lest og lest og lest til eksamen, og etter eksamen har jeg vært på jobb nesten hver dag, lange dager. Diverse knuter i ryggen som generelt er stiv gjør at jeg for alvor vurderer å ta en tur til fysioterapeut eller kiropraktor eller hvem som helst som kan forsøke å ordne opp. Ikke bare lider ryggen av en del lange leseøkter med ikke-helt-topp arbeidsstillinger, men det å tråkke rundt på et butikkgulv i timevis hver dag setter også sine spor. Både fysisk og psykisk.

Det er ganske lenge siden jeg har hatt en så god avkobling som i dag. Etter å ha tilbrakt natten ombord på Haukeliekspressen ble det til at jeg havnet på sofaen klokken halv åtte i dag morges, og der ble jeg jammen liggende til elleve, noe som dessverre ødela litt for den ene planen jeg sånn halvveis hadde for dagen, nemlig å bli med på ungdomsgudstjenesten i adventkirken. Men på samme tid var jeg så trøtt etter bussturen (av en eller annen grunn klarer jeg ikke å slappe helt av i buss... Kanskje på tide å innse det, og sikte mot høyere luftlag?) at jeg tvilte på hvor godt jeg egentlig ville ha av det, selv om jeg gjerne ville treffe kjente og så videre.

I steden for å gå i adventkirken med avec-folk og andre ble det en rolig morgen (formiddag) med broderen, før kursen ble satt mot mer kommersielle arenaer for å skaffe de siste julegavene. Om det er jobben i butikk, storbyen, eller bare fullstendig avkobling som er grunnen vet jeg ikke, men Amanda-senteret, som til vanlig er temmelig fullt av folk og enda mer nå like før jul, var ikke så stressende som slike sentre pleier å være. Jeg traff opptil flere kjente, og fikk tak i det lille jeg trengte. Julehandelen er nemlig for min del på det nærmeste unnagjort =)

Nå står julehøytiden for døren, og venner skal treffes og familie gjøres fornøyd. Men vi må ikke glemme å bruke tiden til å slappe av, trenge inn i dypet av oss selv, og virkelig ha roen til å ta til oss det glade budskap julen har å komme med.

Ord over grind

2008-12-06T22:44:00.003+01:00

Eg går fram til mi inste grind,
og du går og fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem,
fell det meg lett å snu.
Når eg har stått der og sett mot huset,
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil kome iblant,
som no over knastrande grus.
Og smile glad når du ser meg stå her
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Kva når det ikkje er nok å vite at ”du vil kome i blant”? Kva når ein har behov for noko meir? Korleis kan ein få overbrakt den bodskapen til andre utan å verte for framfus, utan å skremme dei vekk? Me treng alle å ha nokon der, nokon som kan vere eins fortrulege, den nokon som veit kor langt lina strekk seg. Kor grinda er. Men det er ikkje alltid nok å ha dei som kjem fram til grinda. Eg trur me alle treng å ha ein eller annan som kjem under huda, innafor grinda, som ikkje er redd for den ekstra skyldnaden det inneber. Nokon er umiddelbart innafor, utan eigentleg å gjere noko for det, mens andre held seg i tømme, nærmast, og stengjer seg inne hos seg sjølve. Om det er fordi dei helst ikkje vil binde seg til noko eller fordi dei er redd for den ekstra forbindinga skal ikkje eg setje meg til dommar over. Eg veit jo så altfor godt kor mykje enklare det kan synast å stengje seg inne, enn å opne seg opp for nokon. Kor mykje enklare det er å sjølv bere smerte og vonde ord enn å presse dei på andre, som kanskje har nok å bere på som det er. Men eg trur likevel Halldis Moren Vesaas har litt rett i ”Ord over grind”. Det som avbildes er verkeleg eit forhold verd å ta vare på, det der ein fullt og heilt kan vere seg sjølve, og sjølv velje kva tid og i kva grad ein vil opne seg for andre…

Jul, kanskje?

2008-12-02T11:29:00.002+01:00

Kom Blåne, kom jente kom gutt, snart kommer jula til Blåfjell... Klinger i hei, klinger i li... Hei-ho! Må denne dagen bli god.. Den andre dagen i Blåfjell..

Det er andre desember i dag! I dag er det andre desember. Alle nissunger må opp og stå, ut og gå, det er andre desember i dag!

Nå var det desember igjen, gitt. Selvfølgelig er hybelen pynta til advent, alle julegaver kjøpt inn, billetter hjem bestilt og julekakene bakt. Eller ikke. Det må sies at det ble bakt pepperkaker hjemme på søndag, men noen aktiv medyter var jeg ikke, siden det bare var om å gjøre å bli ferdig med kalenderen til kjøkkenvinduet. Her på hybelen har jeg minimalt med pynt, og jeg glemte å ta med meg lilla lys da jeg dro hjemmefra, så her er det pakkekalenderen fra Mari og engelen fra mamma som pynter opp. Jeg har ikke engang noe julepakkepapir å skilte med. Det må innrømmes at jeg faktisk har kjøpt noen gaver, men er ikke på langt nær ferdig. Til gjengen har jeg mekka gaver selv, så får vi se om det kanskje blir litt ekstra der også. For øyeblikket sliter jeg mest med gaver til besteforeldre. At farmorer og mormorer skal være så vanskelige å finne på gaver til må være en av julens viktigste regler. Når en er liten er det dem en kan gi hva som helst til -en tegning, en dusk, en snømann på ski, en julenisse på halv åtte- når en blir litt eldre blir det bare vanskeligere og vanskeligere. Fortsatt hadde de nok blitt glade for noe håndlaget. Forskjellen er vel bare at vi(eller jeg, da) blir mer kritiske til hvor mye av egenproduksjonen som egentlig egner seg til å gis bort - det er jo ikke noe kos å gi bort ting en ikke er fornøyd med selv.. Og dermed blir det endeløs trasking i butikker av ymse slag for å finne på noe lurt som virkelig vil slå an, og som også "den som har alt" vil ha bruk for.

Jeg lurer på når finanskrisen for alvor vil slå inn på nordmenns handleglede? Min kjære kilde i BI-miljø forteller at man innad i SAS er smertelig klar over en stadig større risiko for konkurs, og spår at vi etter en heidundrende julefeiring på ekte norsk rikfolkinordsvis vil få en fullstendig stopp i handel osv. over nyttår. Jeg lurer på når børsens spådom går i oppfyllelse - når den virkelige halveringen kommer?

Jobb

2008-11-20T09:56:00.002+01:00

Jeg skulle være flink i høst. Ta litt vare på meg selv, ikke engasjere meg for mye, og i hvert fall ikke få meg jobb som jeg mååå gå på. Ikke fortsette kjøret fra i fjor, men være litt mer fornuftig. Jeg mislyktes.

Colosseum Bokhandel er der du finner meg hver torsdag fra 11 til 20, og den siste tiden også på lørdager. De er det heldigvis slutt på nå. Det vil si, det er slutt på de oppsatte lørdagstimene i bokhandelen. MEN:

Jeg har fått jobb på Bokmessa på Lillestrøm som skal være denne helgen, noe som ifølge arrangørene kommer til å bli ca 11 timers aktiv jobbing hver dag på fredag, lørdag og søndag. De to helgedagene skal jeg ha ansvaret for lesekroken, en kosekrok med puter der barn (forhåpentligvis) kommer for å høre forfattere lese fra bøkene sine. For eksempel Solan og Ludvigs jul. Og Klimaboka. Og Haren Henriette. Tror det blir koselig, jeg.

Neste lørdag skal jeg være med på julemessa på Kringen (tilsvarer på en måte KM-huset, bare i noe mindre format både med tanke på størrelse, aktiviteter og engasjement), og sitte i det såkalte Kringen II, et anneks som det skal være blant annet julekrybbeutstilling og lyslaging i. Tror det også blir koselig.

Og i samme periode skal jeg jobbe fra 11 til 20 hver torsdag.

Begynner litt å lure på om ikke eksamenen min hadde hatt bedre av en mer uengasjert student... Men det betyr ikke at jeg ikke kommer til å hoppe på hvis for eksempel Kristina begynner i et UV-kor, for er det noe jeg savner, så er det KeyStone, Elvis, KM!

Bare lurer på en ting...

2008-11-04T21:24:00.002+01:00

Situasjon:

To gutter på T-banen. Typiske oslo-gutter(les: sosser). Typisk Danny-sveis. Langt hår, gredd bakover. Stadig knyttneve mot knyttneve.
"Heftig, ass"
"Driiitkult, ass"
"Sinnsykt fett, ass"
ass, ass, ass, ass, ass, ass....
Kommentarer til musikken. Èn mp3-spiller, hver sin propp i øret. Som de tar ut på hverandre når det er noe som de bare mååå hviske til den andre.

Er det bare jeg som lurer på hvor det ble av macho-idealene?

Og så kom snøen...

2008-10-29T10:08:00.003+01:00

I dag våkna eg te at snøen lava ner utforbi huset. Skålene te Nimso va snødd ner, å verden va blitt heilt kvit =) Eg like snø. Snøen sveve liksom så roligt nerøve å pakke inn verden i sånn kjekt vått sukkerspinn-aktigt stoff så gjømme vekk alt det skitna å sorpeta å alt bosset så ligge i alle veikantane å alle sneipane folk hive fra seg omtrent kor som helst... Og verden blir stille. Satt i bilen i dag morges å hørte på den mjuke svisj-lyden så komme når d snør på rutene, å tenkte på koss d hadde vore viss d va regn så kom ner.. Verden blir stille.. Men så går d jo an å laga snøballar å snømennår å sånn, åsså blir alle de kjekke asiatane på studentbyen min og alle ongane rondtforbi kjempefascinert å leke i snøen å sånn, å så komme d masse glad-lyd =)

Men det e jo kje bare golyd hellår.. Snøen e ikkje så kjekke når me ikkje e forberedt på an. Ellår for å sei d på ein aen måte: når kollektivtrafikken ikkje e forberedt. Så eg brukte då ein time å et kvarter på å komma meg fra Fetsund å te hybelen min. D va egentlig ganske festlig å sitta på Jernbanetorget å venta på T-banen, for d va toootalt kaos =p Plutselig kom d to bane 6 Ringen på rad å sånn =p Og ei dama eg satt ved siden av på bane 3 fortalte at hu hadde stressa me bussar å banar siden klokkå halv åtta (då va klokkå ti på halv ti), fordi d va nesten ingen bussar som gjekk siden de ikkje hadde vinterdekk, å banane gjekk jo i hytt å pine. Min dag blei spesielt god når d kom melding over anlegget at det va satt inn buss-for-bane fra Ullevål og opp, noe som vil sei at på sånn halvaen uka har eg tatt banen him kanskje ein ellår to gonger - ellårs har d vore buss for bane. Og detta e då fordi atte d e blader på skinnene å blader i hjulene å glatt på skinnene å eg vett ikkje ka.. D e ganske irriteranes å vær for seine te alt mulig stadig vekk, i hvert fall..

Menmen.. Snøen e komt =)

Nordberg og KRIK

2008-10-26T13:04:00.001+01:00

Forje uka va eg på gudstjeneste i Lilleborg menighet. I går tenkte eg at eg gjerna konne tatt turen i den kjerkå eg har fonne ut ligge rett borti høgget her.. Men så våkna eg i dag å va heilt skutt, å tenkte at naaai, eg tror eg hellår blir hima å slappe av... Men så stilte eg klokkene mine, å hadde plutselig ganske goe tid, så når klokkå blei halv elve så tenkte eg at joda, eg går eg. Ein gong må vær den fuste, å d kan lika gjerna vær i dag =)

E d ein ting eg har savna i Oslo så e d KM-huset våres.. D huset romme alt d kjekkaste så fins - hyggelige folk, bra aktiviteter og god forkynnelse. I Haugesund gjekk de fleste kveldane mine med te å holda lag me alle de fantastiske folkå i Haugesundkirken, som på sitt vis va innblanda i d mesta så skjedde - samma kor, bare fordi de va engasjert.

Så når eg kom te Nordberg kirke i dag, å skjønte at KRIK-konferansen som har vore i helgå sko avslutta samlingå me å ha KRIK-gudstjeneste akkorat der så blei eg kjempeglad! Akkorat dei rette salmane og Rudi-sangane, og akkorat go nok trøkk te at barn å ungdom suns d va kjekt, å de eldre ikkje fekk tupéane blåst av. Og preikå va virkelig ei av de beste eg har hørt. Han snakte om d å engasjera seg, men ikkje så mye at d tar over.. Av å te går d an å vær fornøyd me godt nok og ikkje alltid søka d perfekta.. Og å ønska seg nok regn te å vær glad for solskinn, nok sorg te å setta pris på de små gleder å sånn.. Me har alle nåke å lera av d... Jaffal all æra te bursdagsbarnet (presten) Kjell Markset og Kim Andre Vian som va musikkansvarlig. Utrolig fantastisk bra gudstjeneste!

Eg tror at eg gjekk i kjerkå i dag fordi atte Gud ville d. Eg tror Han vett ennå bedre enn meg sjøl ko mye d faktisk betyr for meg å ha muligheten te å vær me på sånne ting, å at Han bestemte seg for at d va på tide d virkelig gjekk opp for meg og. Og selvfølgelig - eg må jo bare innrømma at eg vurdere sterkt å gå å se om d ikkje e nåke som eg konne bidratt me der. Eg vett at de har både voksenkor å ungdomskor (men ikke unge-voksnekor) og oppte flerne barnakor. Åsså har de speidararbeid =) Så kanskje d konne vore nåke å bruka litt tid på?

God bless!
Ønske dåkke nok!

Fortell meg

2008-10-22T12:26:00.000+02:00

Fortell meg
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg det.

Ikke fortell meg
det jeg gjorde,
eller det jeg kunne gjort,
eller det jeg skulle gjort.
Nei, ikke fortell meg det.

Fortell meg heller
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg heller det.

Jeg trenger det,
skjønner du,
jeg trenger det så sårt.
Jeg trenger en søyle av trygghet
å lene meg mot gjennom livet.
Jeg trenger det,
skjønner du,
for det er så værhardt å leve!

Ragnhild Bakke Waale

I'm here...

2008-10-18T17:01:00.000+02:00

Då va eg og medlem i den store bloggverdenen. Må innrømma eg har mine tvil me tanke på ko mye eg komme te å få inn, men vett jo detta e den type ting d e lett å bli hekta på :) Særlig sånn så nå, når eg egentlig sko skreve oppgave :p

Så ja, eg innlede mitt liv som bloggar me noen fantastiske ord av Logan Pearsall Smith:

"People say life is the thing, but I prefer reading"